Takk for meg

Da har jeg endelig somlet meg til å legge ut mitt aller siste innlegg her på reisebloggen. Må få sagt at det er veldig rart å være tilbake i Norge igjen, og jeg må ærlig innrømme at jeg savner Madagaskar, og ikke minst varmen. For her er det surt og kaldt! .. Men en dag skal jeg tilbake igjen, så jeg får trøste meg med det. :-)

Vil nok en gang takke alle dere lesere for at dere har fulgt med på reisen min, for alle de flotte kommentarene og ikke minst all den støtten jeg har fått fra dere. Det har betydd veldig mye for meg! :-)

Har plukket ut noen bilder og satt sammen til en liten filmsnutt som skal ende denne bloggen.

Da sier jeg takk for meg!
 - Lisabeth

Nederlag vs. seier

I skrivende stund befinner jeg meg alene i Paris, hvor jeg er på tur hjem. På grunn av sykdom måtte jeg til slutt ignorere staheten i meg, hvor jeg måtte høre på kroppen og helsa i stedet. Jeg føler et stoort nederlag over å ha dratt hjem tidligere enn planlagt.. Jeg har et enormt konkurranse instinkt og jeg er en skikkelig dårlig taper, noe som gjør at nederlaget er vanskelig å takle. Samtidig skal jeg prøve å tenke positivt. Jeg klarte å overleve fem måneder i et u-land, noe jeg skal prøve å være stolt over. Den største erfaringen jeg har fått under dette oppholdet, er at ting ikke blir som planlagt, derfor får jeg bare takle det som det er.

Nå som eventyret er over, legger jeg ned reise-bloggen min. Jeg vil takke alle dere lesere som har fulgt med på bloggen, for alle de fine kommentarerne jeg har fått, og ikke minst for all støtten jeg har fått fra dere når jeg trengte det mest. Dere har vært veldig gode støttespillere for meg! :-) TAKK!

Jeg kommer nok til å legge ut ett innlegg til som en ettertanke om oppholdet, etter at jeg har kommet hjem.
    .... Ha det Madagaskar og varme, hallo Norge og kulde...

En liten oppdatering

Legger ut en liten filmsnutt fra da jeg var engelsklærer. Her er det totalt 43 elever fra alderen 12 til 18 år. Det var litt av en utfordring, men en erfaring rikere. De spurte om jeg kunne synge en sang, men da måtte frøken (bokstaveligtalt) Svinvik sette ned foten, og si nei. Jeg spurte om de kunne synge til meg i stedet, og det hadde de tydeligvis ingen problemer med. :-)

This time for Africa

Beklager for at det er lenge siden sist, men siden jeg har fått besøk av min kjære Anders er han mye mer interessant enn å skrive blogg. Jeg har nå innført at alle som besøker meg har en obligatorisk oppgave i å skrive blogg. Derfor gir jeg nå ansvaret til den nye ankomne! :-) 

Ja, da har jeg fått den ærefulle oppgaven å være gjesteskribent her på bloggen, som andremann etter onkel Gjermund. Etter et mislykket forsøk på å ta meg ned til Madagaskar i jula, kunne jeg natt til lørdag slippe jubelen løs etter å ha kommet meg på gassisk landjord etter en lang reise med enkelte heftelser. Det vil si – flyet fra Oslo ble forsinket med en time, slik at det ble et stresset første møte med den store Charles de Gaulle. Ca. tre kvarter fikk jeg til rådighet for å komme meg av flyet og på neste som gikk ut fra en terminal som lå et kvarters busstur unna. Selv om jeg på forhånd hadde skaffet detaljert informasjon om nettopp denne transportetappen ble det straks ganske vrient når jeg skulle sette det ut i praksis med liten tid til rådighet. Ikke minst med tanken på at jeg måtte ha ventet i to dager på neste fly dersom jeg ikke hadde rukket det. Etter å ha funnet terminalen og sneket forbi 100 mann i sikkerhetskontrollen fant jeg etter hvert ut at jeg hadde god tid, ettersom flyet fra Paris også var forsinket. Det var en stor lettelse. 

Det neste problemet oppstod da jeg ankom flyplassen i Antananarivo og forsto at bagasjen neppe kom til å dukke opp med det første. Den fikk jeg et hyggelig gjensyn med i går. Satt i perspektiv har jeg i ettertid lært at jeg til nød kan ha lov til å kalle disse opplevelsene luksusproblemer. Ved hjelp av litt leting og pruting på et marked i Tana, hadde jeg raskt klær til å klare meg et par dager, uten at det jeg ble noe stort fattigere. Prisene her er ganske naturlig lave sammenliknet med prisnivået i Norge. Her lever i følge Lisabeth så mye som 85 % i ekstrem fattigdom, noe jeg har fått føle på kroppen den korte tiden jeg har vært her. Det er ikke lett når små barn kommer og tigger om mat og penger.

I skrivende stund befinner vi oss etter sigende på et av Madagaskars fineste hoteller, Andilana på øya Nosy Be på nordkysten av Madagaskar. Hit kom vi på søndag etter en uproblematisk flyreise fra Tana. Dette er et ferieparadis som er avskjermet og tilpasset for å oppfylle feriekåte italieneres drømmer. Hit går det nemlig direktefly fra Milano flere ganger i uken, slik at det kort og godt er italienere vi skal omgås de neste fem dagene. Ja, i tillegg til gassere som har vært så heldige å få i oppgave å bevarte gjestene med luksus. For å komme hit går turen med minibuss forbi gassernes hjem, der mange bor i trehytter under enkle forhold. Guiden på tur fra flyplassen kunne fortelle at det bor så mange som 90 000 på den lille øya. De fleste fødes og dør på samme plass uten at de har beveget seg spesielt langt fra basen. Guiden kunne også berette at de har et system der de som har flest zebuer (kyr) får de fineste damene, ettersom zebu = status. 

Når det gjelder været, er vi enige om at vi har vært litt uheldige. I går regnet det hele dagen og i dag har korte opphold med sol blitt innhentet av massive regnskurer som skyller over landet. I tillegg blåser det en del. Tatt i betraktning at jeg som urutinert førstereisgutt på det afrikanske kontinent greide å brenne så godt som all hud på hele kroppen allerede første dag her på Nosy Be, er det kanskje like greit at huden får en velfortjent pause fra den sterke sola. Det siste jeg vil trekke frem så langt fra mitt korte møte med Afrika, er opplevelsen av gasserne som folkeslag. Jeg sitter med et inntrykk av at de generelt er fornøyde med tilværelsen. En møter mange smil og de virker å være veldig gjestfrie, i tillegg har de all tid i verden når det gjelder det meste. Det er en stor kontrast til det resultat- og effektivorienterte samfunnet jeg lever i til vanlig der menneskene er til for tiden. Her er det nemlig motsatt, tiden er til for menneskene. Når jeg først er inne på det med tid, må jeg til slutt nevne en pussig greie. Det har seg nemlig slik at de på dette hotellet har tatt seg den friheten å innføre noe de kaller ”village time.” Det vil si at de for å kunne ha solen lengre, har stilt klokken én time frem i forhold til klokken ellers på Madagaskar. Dette medførte noen småproblemer før vi skjønte systemet. Morsomt.

- Anders

                                                                       Happy Valentine

                                                                      Guttaboys

                                                                  En stk rød tomat

                                                                                :-)

                                                                      Min kule onkel

                                                                         Paradiset

Slik går'nå daganj

Etter alle de år med medlemskap i Pennyklubben hvor bokhyllen fyllte seg opp med uleste bøker, fordi frøken Svinvik bare hatet å lese men elsket alle hestetingene som befant seg i medlemspakken begynte mors frustrasjon å blomstre. Etter kloke ord om at det ikke var noe vits i å være med når jeg aldri leste bøkene, meldte jeg meg omsider ut av den hestegale klubben. Nå x-antall år etter sitter jeg her i en sofa på Madagaskar, veldig stolt over å faktisk ha lest ut min første Penny-bok som jeg fant i en bokhylle her i leiligheten. En ting var vel det å faktisk ha lest en Penny-bok, men hvem ville vel trodd at jeg skulle gjøre det på Madagaskar? Ting blir ofte ikke slik man planlegger eller tenker. Det har jeg iallfall erfart etter snart et halvt år på Madagaskar.

De siste ukene har jeg egentlig bare gått rundt og letet etter jobb, og de kontaktene som jeg har fått har sagt at det er null problem og lover meg ditten og datten. Da jeg omsider møter opp får jeg bare negativ respons tilbake, og jeg står her like arbeidsledig som før. Veldig frustrerende!! I går fikk jeg faktisk en oppgave, hvor oppgaven virkelig ble kastet over meg. Damen dro meg med til et klasserom hvor det var fullstappet av elever, rundt 30-40 stk fra alderen 12-18 år. Hun spurte om jeg var interessert i å lære dem engelsk en time en gang i uken, og jeg nikket og svarte at jeg tar imot hva som helst. Supert sa hun, bare presenter deg litt nå, så begynner du neste uke, så forsvant hun ut av døra. Der sto jeg igjen alene, framfor alle elevene som tittet nysgjerrige på den hvite jenta som stod der og ikke sa et kvekk. Jeg begynte å presentere meg, og etter det ba jeg elevene om å presentere seg selv. Vi snakket og ble litt kjent med hverandre. Da jeg gikk ut døren hadde jeg en merkelig følelse. Hjelpes, skal jeg ha alle de elevene der helt alene, jeg som ikke har noe som helst for kunnskap eller erfaring som lærer. Hadde jeg fått denne oppgaven i Norge hadde jeg fått totalt panikk, men dette er Madagaskar så dette skal vel gå på en måte? En utfordring blir det nok!

Ellers så er jeg fremdeles med i diskusjonsgrupper på kveldstid. Denne uken har jeg vært ansvarlig, og jeg lærer veldig mye bare av disse få timene. Jeg finner fort ut hva som er feil og hva jeg må gjøre bedre, og av og til finner jeg noen ting som er bra. Veldig merkelig å ha et så stort ansvar når jeg ikke har noe erfaring.

På grunn av mye tid til overs siden jeg hverken har fulle dager med jobb, og på grunn av at det regner nesten 24/7 har jeg begynt å ta opp tegneegenskapene igjen. Jeg har nå laget meg en kalender for den siste tiden jeg har igjen, og det hjelper faktisk å ha noe å se på. Da virker det ikke så uendelig lenge likevell. Februar og mars, gå deres vei, april, april kom til meg!! 

Nå er det bare en uke til Anders ankommer. GLEDINGS!!!

- Ønsker dere herved en god helg. :-)

I skyene!

Fredagskvelden fikk jeg årets beste nyhet. Anders har bestilt seg tur og kommer til Madagaskar i midten av februar. Hurra! Jeg tørr egentlig ikke å hoppe i taket før jeg ser han på gassisk landejord, siden det gikk skeisen sist. Men jeg hopper i taket likevell! :-D

Har forresten blitt kjent med tre norske jenter som er her på praksis for noen uker. Veldig trivelige jenter! :-)

Ellers for tiden har jeg skikkelig skrivesperre, og jeg får ikke ned et kvekk. Derfor tok jeg med meg mobilen ut for å teste filmkvaliteten. Her skal dere få se resultatet av en skikkelig amatørfilm. Som sagt er dette en test, men her får dere en liten smak på hvordan hverdagslivet på Madagaskar ser ut.

Enjoy!

God helg

Det har skjedd en del endringer i planene den siste tiden. Emma og jeg har nå tatt hver vår vei. Jeg befinner meg fremdeles i Antsirabe hvor jeg forhåpentligvis skal være til jeg reiser hjem igjen. Siden ting har blitt som det har, har jeg ikke begynt å jobbe for fullt enda. Denne uken har jeg vært på et engelsksenter hvor vi driver diskusjonsgruppe bare for å praktisere engelsk sammen med elevene. Jeg har også besøkt et barnehjem hvor de hadde barn i alle aldre. Her fikk jeg blant annet prøve å flaskemate et barn på to måneder. Det var en veldig spesiell følelse å se alle de foreldreløse barna som var helt ville etter å få litt kjærlighet og oppmerksomhet fra noen vilt fremmede personer.

Etter helgen skal jeg begynne på noen engelskskoler hvor jeg skal være assistent. Viss alt går etter planen da, her må man bare ta det som det kommer. Viss det blir tid til overs tenker jeg også å jobbe på barnehjemmet.

Jeg har også en god nyhet, eller, jeg synes iallfall den er god. Det er at jeg får feire norsk påske!! :-D .. Jeg dagdrømmer allerede om en topptur med mine kjære telemarkski med kvikklunsj, appelsin, grillpølser og kakao.

Nå er det fredag og helg. I kveld har jeg invitert Maren på hjemmelaget pizza, så det skal bli koselig å ha en liten kosekveld.

Da ønsker jeg dere ei god helg! :-)