Salama!

Søndagen fikk jeg snakket med mange av mine kjære hjemme fra Norge. Jeg utsatte med å dra hjem så lenge jeg kunne slik at jeg kunne få snakke med så mange så mulig. Jeg kunne jo bare sykle litt ekstra fort for å unngå mørket. Men dere gjetter vel aldri hva som hadde skjedd da jeg skulle til å dra hjem? Joda, jeg hadde punktert! Jeg blir stadig overrasket over meg selv over at jeg ikke blir sint, eller irritert over sykkelens oppførsel. Det eneste jeg kjente at jeg reagerte på, var at jeg ble redd for å gå ei mil alene hjem i mørket med en idiotisk sykkel på slep. Jeg pustet godt ut, og tenkte at jeg hadde nok bare godt av en ny opplevelse. Etter rundt fire km i de mørke gatene kjente jeg at pulsen begynte å stige mer og mer jo lengre ut av byen jeg kom. Jeg bestemte meg til slutt for å sykle resten. Kan ikke akkurat si at oppmerksomheten sank når jeg syklet på felgen. Det bråket mer enn noe annet i gatene. Skulle likt å sett synet av meg selv, en hvit redd jente syklende for harde livet på felgen i mørket. Det var iallfall ufattelig godt å komme frem og puste ut. Jeg hater å gå alene i gatene her nede når det er mørkt!

Forresten nå som det er under to uker til jeg reiser fra Tombotsoa må jeg begynne å tenke på hva jeg skal gjøre med sykkelen. Ja, først må jeg reparere den. Jeg lurer på om jeg skal gi den bort til noen gode venner jeg har her på skolen, eller om jeg skal glede en stakkars tigger på gaten?

Så langt denne uken har jeg jobbet i møllen og i grønnsakshagen. Mens dere hjemme hugger ved for harde livet for å ikke fryse ihjel, hugger jeg nøtteplater. Disse store platene kan sammenlignes med vedkubber, for de er presset veldig hardt sammen. Vi kapper dem i små biter, deretter blir det kvernet i en maskin og blandet med andre ting. Dette blir da kraftfôr til blant annet kyr. Det positive med denne kjedelige jobben, var at det gav meg en liten julestemning. Jeg begynte å tenke på den julereklamen som sendes på TV2, om de nissene som kapper stein, og etter strevet spiser de risengrynsgrøt. Koselig! Jeg savner risengrynsgrøt! Å pakke maniok i sekker har også blitt gjort, men som jeg har nevnt tidligere, så lenge man har godt selskap så er det ikke så kjedelig likevell. Munnen går (noe jeg tydeligvis er veldig flink til, siden jeg har fått navnet skravle Beth, fra mor), og tankene flyr. Denne gangen på litt mer seriøse ting som for eksempel juleferien. Når jeg luker i hagen, tenker jeg på bestemor. :-)

Den tunge oppoverbakken fra kultursjokket begynner nå å flate seg ut. Heldigvis! Jeg synes den siste måneden ha vært veldig tøff, og jeg er veldig glad jeg kom meg ut fra den. Det hjelper veldig å tenke på at jeg får besøk i jula. Språket begynner også å lette litt, så nå føler jeg meg ikke så ''alene'' lengre. Det er rart hvor godt kjent jeg har blitt med meg selv nå, bare på to måneder på egne ben. Nesten litt morsomt å se hva slags kryp jeg egentlig er. Jeg er nok ganske sikker på at jeg har blitt veldig forandret. Håper bare det er i positiv retning?

Jeg har også fått skrevet tjuetre(!) postkort som nå er på vei til Norge (forhåpentligvis?). Fremdeles er det mange jeg kan sende til, så viss du har lyst på et postkort fra Madagaskar, så skriv inn adressen din i kommentarfeltet, så skal jeg sende deg et postkort i løpet av oppholdet her på Madagaskar. :-)

På grunn av været som er på kveldene, får jeg litt tid til å se på bilder og høre på julemusikk når jeg vil ha litt tid for meg selv. Veldig koselig å se på bilder fra opp igjennom årene. Selv om jeg lukker øynene er det vanskelig å forestille seg at det er snø ute, når jeg sitter i te-skjorte og shorts. Jeg begynner bare å le når jeg går i de europeiske butikkene, hvor de har pyntet til jul for harde livet. Jeg får ikke julestemning! Men det kan jeg vel være glad for, for da hadde vel hjemlengselen blitt større?