Takk for meg

Da har jeg endelig somlet meg til å legge ut mitt aller siste innlegg her på reisebloggen. Må få sagt at det er veldig rart å være tilbake i Norge igjen, og jeg må ærlig innrømme at jeg savner Madagaskar, og ikke minst varmen. For her er det surt og kaldt! .. Men en dag skal jeg tilbake igjen, så jeg får trøste meg med det. :-)

Vil nok en gang takke alle dere lesere for at dere har fulgt med på reisen min, for alle de flotte kommentarene og ikke minst all den støtten jeg har fått fra dere. Det har betydd veldig mye for meg! :-)

Har plukket ut noen bilder og satt sammen til en liten filmsnutt som skal ende denne bloggen.

Da sier jeg takk for meg!
 - Lisabeth

Nederlag vs. seier

I skrivende stund befinner jeg meg alene i Paris, hvor jeg er på tur hjem. På grunn av sykdom måtte jeg til slutt ignorere staheten i meg, hvor jeg måtte høre på kroppen og helsa i stedet. Jeg føler et stoort nederlag over å ha dratt hjem tidligere enn planlagt.. Jeg har et enormt konkurranse instinkt og jeg er en skikkelig dårlig taper, noe som gjør at nederlaget er vanskelig å takle. Samtidig skal jeg prøve å tenke positivt. Jeg klarte å overleve fem måneder i et u-land, noe jeg skal prøve å være stolt over. Den største erfaringen jeg har fått under dette oppholdet, er at ting ikke blir som planlagt, derfor får jeg bare takle det som det er.

Nå som eventyret er over, legger jeg ned reise-bloggen min. Jeg vil takke alle dere lesere som har fulgt med på bloggen, for alle de fine kommentarerne jeg har fått, og ikke minst for all støtten jeg har fått fra dere når jeg trengte det mest. Dere har vært veldig gode støttespillere for meg! :-) TAKK!

Jeg kommer nok til å legge ut ett innlegg til som en ettertanke om oppholdet, etter at jeg har kommet hjem.
    .... Ha det Madagaskar og varme, hallo Norge og kulde...

En liten oppdatering

Legger ut en liten filmsnutt fra da jeg var engelsklærer. Her er det totalt 43 elever fra alderen 12 til 18 år. Det var litt av en utfordring, men en erfaring rikere. De spurte om jeg kunne synge en sang, men da måtte frøken (bokstaveligtalt) Svinvik sette ned foten, og si nei. Jeg spurte om de kunne synge til meg i stedet, og det hadde de tydeligvis ingen problemer med. :-)

This time for Africa

Beklager for at det er lenge siden sist, men siden jeg har fått besøk av min kjære Anders er han mye mer interessant enn å skrive blogg. Jeg har nå innført at alle som besøker meg har en obligatorisk oppgave i å skrive blogg. Derfor gir jeg nå ansvaret til den nye ankomne! :-) 

Ja, da har jeg fått den ærefulle oppgaven å være gjesteskribent her på bloggen, som andremann etter onkel Gjermund. Etter et mislykket forsøk på å ta meg ned til Madagaskar i jula, kunne jeg natt til lørdag slippe jubelen løs etter å ha kommet meg på gassisk landjord etter en lang reise med enkelte heftelser. Det vil si – flyet fra Oslo ble forsinket med en time, slik at det ble et stresset første møte med den store Charles de Gaulle. Ca. tre kvarter fikk jeg til rådighet for å komme meg av flyet og på neste som gikk ut fra en terminal som lå et kvarters busstur unna. Selv om jeg på forhånd hadde skaffet detaljert informasjon om nettopp denne transportetappen ble det straks ganske vrient når jeg skulle sette det ut i praksis med liten tid til rådighet. Ikke minst med tanken på at jeg måtte ha ventet i to dager på neste fly dersom jeg ikke hadde rukket det. Etter å ha funnet terminalen og sneket forbi 100 mann i sikkerhetskontrollen fant jeg etter hvert ut at jeg hadde god tid, ettersom flyet fra Paris også var forsinket. Det var en stor lettelse. 

Det neste problemet oppstod da jeg ankom flyplassen i Antananarivo og forsto at bagasjen neppe kom til å dukke opp med det første. Den fikk jeg et hyggelig gjensyn med i går. Satt i perspektiv har jeg i ettertid lært at jeg til nød kan ha lov til å kalle disse opplevelsene luksusproblemer. Ved hjelp av litt leting og pruting på et marked i Tana, hadde jeg raskt klær til å klare meg et par dager, uten at det jeg ble noe stort fattigere. Prisene her er ganske naturlig lave sammenliknet med prisnivået i Norge. Her lever i følge Lisabeth så mye som 85 % i ekstrem fattigdom, noe jeg har fått føle på kroppen den korte tiden jeg har vært her. Det er ikke lett når små barn kommer og tigger om mat og penger.

I skrivende stund befinner vi oss etter sigende på et av Madagaskars fineste hoteller, Andilana på øya Nosy Be på nordkysten av Madagaskar. Hit kom vi på søndag etter en uproblematisk flyreise fra Tana. Dette er et ferieparadis som er avskjermet og tilpasset for å oppfylle feriekåte italieneres drømmer. Hit går det nemlig direktefly fra Milano flere ganger i uken, slik at det kort og godt er italienere vi skal omgås de neste fem dagene. Ja, i tillegg til gassere som har vært så heldige å få i oppgave å bevarte gjestene med luksus. For å komme hit går turen med minibuss forbi gassernes hjem, der mange bor i trehytter under enkle forhold. Guiden på tur fra flyplassen kunne fortelle at det bor så mange som 90 000 på den lille øya. De fleste fødes og dør på samme plass uten at de har beveget seg spesielt langt fra basen. Guiden kunne også berette at de har et system der de som har flest zebuer (kyr) får de fineste damene, ettersom zebu = status. 

Når det gjelder været, er vi enige om at vi har vært litt uheldige. I går regnet det hele dagen og i dag har korte opphold med sol blitt innhentet av massive regnskurer som skyller over landet. I tillegg blåser det en del. Tatt i betraktning at jeg som urutinert førstereisgutt på det afrikanske kontinent greide å brenne så godt som all hud på hele kroppen allerede første dag her på Nosy Be, er det kanskje like greit at huden får en velfortjent pause fra den sterke sola. Det siste jeg vil trekke frem så langt fra mitt korte møte med Afrika, er opplevelsen av gasserne som folkeslag. Jeg sitter med et inntrykk av at de generelt er fornøyde med tilværelsen. En møter mange smil og de virker å være veldig gjestfrie, i tillegg har de all tid i verden når det gjelder det meste. Det er en stor kontrast til det resultat- og effektivorienterte samfunnet jeg lever i til vanlig der menneskene er til for tiden. Her er det nemlig motsatt, tiden er til for menneskene. Når jeg først er inne på det med tid, må jeg til slutt nevne en pussig greie. Det har seg nemlig slik at de på dette hotellet har tatt seg den friheten å innføre noe de kaller ”village time.” Det vil si at de for å kunne ha solen lengre, har stilt klokken én time frem i forhold til klokken ellers på Madagaskar. Dette medførte noen småproblemer før vi skjønte systemet. Morsomt.

- Anders

                                                                       Happy Valentine

                                                                      Guttaboys

                                                                  En stk rød tomat

                                                                                :-)

                                                                      Min kule onkel

                                                                         Paradiset

Slik går'nå daganj

Etter alle de år med medlemskap i Pennyklubben hvor bokhyllen fyllte seg opp med uleste bøker, fordi frøken Svinvik bare hatet å lese men elsket alle hestetingene som befant seg i medlemspakken begynte mors frustrasjon å blomstre. Etter kloke ord om at det ikke var noe vits i å være med når jeg aldri leste bøkene, meldte jeg meg omsider ut av den hestegale klubben. Nå x-antall år etter sitter jeg her i en sofa på Madagaskar, veldig stolt over å faktisk ha lest ut min første Penny-bok som jeg fant i en bokhylle her i leiligheten. En ting var vel det å faktisk ha lest en Penny-bok, men hvem ville vel trodd at jeg skulle gjøre det på Madagaskar? Ting blir ofte ikke slik man planlegger eller tenker. Det har jeg iallfall erfart etter snart et halvt år på Madagaskar.

De siste ukene har jeg egentlig bare gått rundt og letet etter jobb, og de kontaktene som jeg har fått har sagt at det er null problem og lover meg ditten og datten. Da jeg omsider møter opp får jeg bare negativ respons tilbake, og jeg står her like arbeidsledig som før. Veldig frustrerende!! I går fikk jeg faktisk en oppgave, hvor oppgaven virkelig ble kastet over meg. Damen dro meg med til et klasserom hvor det var fullstappet av elever, rundt 30-40 stk fra alderen 12-18 år. Hun spurte om jeg var interessert i å lære dem engelsk en time en gang i uken, og jeg nikket og svarte at jeg tar imot hva som helst. Supert sa hun, bare presenter deg litt nå, så begynner du neste uke, så forsvant hun ut av døra. Der sto jeg igjen alene, framfor alle elevene som tittet nysgjerrige på den hvite jenta som stod der og ikke sa et kvekk. Jeg begynte å presentere meg, og etter det ba jeg elevene om å presentere seg selv. Vi snakket og ble litt kjent med hverandre. Da jeg gikk ut døren hadde jeg en merkelig følelse. Hjelpes, skal jeg ha alle de elevene der helt alene, jeg som ikke har noe som helst for kunnskap eller erfaring som lærer. Hadde jeg fått denne oppgaven i Norge hadde jeg fått totalt panikk, men dette er Madagaskar så dette skal vel gå på en måte? En utfordring blir det nok!

Ellers så er jeg fremdeles med i diskusjonsgrupper på kveldstid. Denne uken har jeg vært ansvarlig, og jeg lærer veldig mye bare av disse få timene. Jeg finner fort ut hva som er feil og hva jeg må gjøre bedre, og av og til finner jeg noen ting som er bra. Veldig merkelig å ha et så stort ansvar når jeg ikke har noe erfaring.

På grunn av mye tid til overs siden jeg hverken har fulle dager med jobb, og på grunn av at det regner nesten 24/7 har jeg begynt å ta opp tegneegenskapene igjen. Jeg har nå laget meg en kalender for den siste tiden jeg har igjen, og det hjelper faktisk å ha noe å se på. Da virker det ikke så uendelig lenge likevell. Februar og mars, gå deres vei, april, april kom til meg!! 

Nå er det bare en uke til Anders ankommer. GLEDINGS!!!

- Ønsker dere herved en god helg. :-)

I skyene!

Fredagskvelden fikk jeg årets beste nyhet. Anders har bestilt seg tur og kommer til Madagaskar i midten av februar. Hurra! Jeg tørr egentlig ikke å hoppe i taket før jeg ser han på gassisk landejord, siden det gikk skeisen sist. Men jeg hopper i taket likevell! :-D

Har forresten blitt kjent med tre norske jenter som er her på praksis for noen uker. Veldig trivelige jenter! :-)

Ellers for tiden har jeg skikkelig skrivesperre, og jeg får ikke ned et kvekk. Derfor tok jeg med meg mobilen ut for å teste filmkvaliteten. Her skal dere få se resultatet av en skikkelig amatørfilm. Som sagt er dette en test, men her får dere en liten smak på hvordan hverdagslivet på Madagaskar ser ut.

Enjoy!

God helg

Det har skjedd en del endringer i planene den siste tiden. Emma og jeg har nå tatt hver vår vei. Jeg befinner meg fremdeles i Antsirabe hvor jeg forhåpentligvis skal være til jeg reiser hjem igjen. Siden ting har blitt som det har, har jeg ikke begynt å jobbe for fullt enda. Denne uken har jeg vært på et engelsksenter hvor vi driver diskusjonsgruppe bare for å praktisere engelsk sammen med elevene. Jeg har også besøkt et barnehjem hvor de hadde barn i alle aldre. Her fikk jeg blant annet prøve å flaskemate et barn på to måneder. Det var en veldig spesiell følelse å se alle de foreldreløse barna som var helt ville etter å få litt kjærlighet og oppmerksomhet fra noen vilt fremmede personer.

Etter helgen skal jeg begynne på noen engelskskoler hvor jeg skal være assistent. Viss alt går etter planen da, her må man bare ta det som det kommer. Viss det blir tid til overs tenker jeg også å jobbe på barnehjemmet.

Jeg har også en god nyhet, eller, jeg synes iallfall den er god. Det er at jeg får feire norsk påske!! :-D .. Jeg dagdrømmer allerede om en topptur med mine kjære telemarkski med kvikklunsj, appelsin, grillpølser og kakao.

Nå er det fredag og helg. I kveld har jeg invitert Maren på hjemmelaget pizza, så det skal bli koselig å ha en liten kosekveld.

Da ønsker jeg dere ei god helg! :-)

A roadmovie

En stor takk til onkel Gjermund som har laget en liten filmsnutt fra bilturen vi hadde fra Antsirabe og ned til Ihosy. Her ser dere et lite utvalg av hvordan høylandet på Madagaskar ser ut. Sangen som er lagt til er forøvrig veldig populær og spilles overalt. Mer film kommer senere! :-)

♥ Norge ♥

På grunn av en del endringer i planene skal jeg nå være her i Antsirabe en stund fremover. Denne uken har jeg ikke gjort stort annet enn å ligge på sofaen på grunn av mage problemer. Og når man ligger inne på en sofa på Madagaskar, er det lett at tankene flyr på ting som foregår hjemme.

Savnet etter pølse i brød med ketchup, sennep, sprøstektløk og potetsalat, det var ikke akkurat den type mat jeg hadde trodd jeg skulle savne mest, men du verden! Det er det første jeg skal spise når jeg lander på Gardermoen! Og ikke minst hjemmelaget, nystekt grovbrød med brunost og iskald norsk melk. Jeg drukner i mitt eget sikkel her jeg sitter! For ikke å snakke om norsk freia melkesjokolade! Og smågodt! Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal utenfor Norges grenser på en god stund etter at jeg kommer hjem, men jeg tror nok jeg skal overleve en kjapp harrytur over grensen til Storlien, for å handle ti kilo smågodt! :-)

Men nok om mat. Selv om jeg i meg selv er et stort matvrak, savner jeg også andre ting. Som vinter! Iallfall nå når alle reiser rundt på telemark- samlinger og renn. Det er iallfall gøy å se at Norges morgendagens helter gjør det bra! :-) .. Stå på!! Jeg heier på dere!

Det å gå i stallen å sele opp hesten og deretter å ta seg en sledetur utover Nordvikstranda. En sparketur en kald vinterkveld nedover rabbene sammen med storesøster Margaret. Mimre mimre.. Bare det å ta seg en gåtur uten at en eneste person skal bry seg eller glo på deg som om du var fra en annen planet, det er et stort savn! Bare det å være sammen med dem man bryr seg om og er glad i. Familie, venner, dyr og kær!
Hjelp! Nå drømmer jeg meg langt bort her!
Forresten, jeg kommer kanskje hjem og feier norsk påske! Noe jeg håper virkelig går i oppfyllelse. Det hadde virkelig vært noe det! :-) .. Men jeg hopper ikke i taket før jeg vet billettene er i boks.

Andre ting jeg tenker på for tiden er hva jeg skal gjøre til høsten? Jeg aaaner ikke hva jeg har lyst til å studere, og jeg kjenner meg selv såpass godt nå, at jeg kommer til å bli fort skolelei om jeg hopper på noen studier bare for å studere. Samtidig blir jeg litt stresset om jeg skal ta meg to friår også. Så akkurat nå så ligger jeg her å drømmer om hva jeg virkelig har lyst til; Det er å jobbe i Geiranger fra juni til oktober, og når høsten kommer bosetter jeg meg på lemmen i Slettneset (Nordvikstranda) hvor jeg forhåpentligvis finner meg en annen jobb. Bare det å være hjemme, ta vare på dyra, ha naturen rundt seg, privatliv! Ååh, det høres så digg ut! Bare det å titte ut av vinduet og se dette! Bestefar som akkurat har vært ute og fisket, og deretter driver og pusler med sitt. (Det å ha et webcam som står hjemme er virkelig kjekt å ha når hjemmelengselen er stor. For plutselig ser man kjentfolk!) http://webcam.nordvikstranda.no/

Til bestemor og bestefar: Nå som jeg har reist rundt og dere har vært hjemme og passet dyra, kan vi godt bytte til høsten. Tenk for en mulighet, dere kan reise rundt som lykkelige pensjonister, mens jeg blir hjemme og tar vare på hus og dyr. Vær så snill og svar positivt på dette, for da blir jeg på Nordvik til høsten! :-D :-) <3 (Klarer nesten ikke å vente på kommentar fra deg, bestemor! :-) .. )

Folk og røvere

Da har onkel og jeg kommet oss tilbake til Antsirabe, og nok en uke har gått. Den siste uken har jeg virkelig opplevd masse! Jeg beklager for at dette ble litt langt, men det er ikke lett å begrense seg når man opplever så masse på kort tid.

Forrige uke ble vi kjørt langt uti bushen. Veien ut til landsbyen var noe av det dårligste jeg noen gang har kjørt på, og noen ganger ble jeg veldig overrasket over at vi faktisk klarte å komme oss fremover. Da vi ankom landbyen etter en times kjøring, ble vi tatt godt i mot av ''landsbyhøvdingen'' som viste oss litt rundt i den lille landsbyen. Her var det kun noen små jordhus som var fordelt utover et lite område. Etter omvisningen fikk Emma og jeg et jordhus hvor vi sov på gulvet på en stråmadrass, med andre ord veldig primitivt. Resten av uken lagde vi mat på bål og gass, vi gikk til brønnen for å hente vann både for matlaging og vasking av oss selv som bestod av ti liter kaldt vann som vi bare slengte over oss. Det at vannet var kaldt var bare digg, for vi befant oss i ørkenen hvor det var 40+ hver eneste dag. Noe som jeg i ettertid har funnet ut at er alt for varmt for meg!

Jobboppgaven vi hadde var litt varierende. De to første dagene gikk vi til noen landsbyer langt ute i bushen, hvor en mann lærte bort hvordan man dyrker ris på best mulig måte. Etter timen serverte vi gassisk kaffe og gassisk brød, som vi har vært med på å lage helt fra bunnen av. Vi har brent kaffebønnene på bål, kvernet dem, og  kokte den. Det samme har vi gjort med det gassiske risbrødet. Først sanket vi inn ris, så plukket vi ut stein og rask, så kokte vi den litt så den var hverken hard eller myk, så blir den avkjølt og til slutt kvernet vi den. Og etter kverningen fikk vi rismel, noe jeg ikke visste fantes før dette oppholdet. Da melet var kvernet ferdig ble det tilsatt vann, og det var nå klart for steking på bålet. Her hadde de noen runde former som de helte røra oppi. Det minte meg litt om sveler, men smaken var langt i fra så god som bestemors sveler (noe som forresten er et veldig stort savn!) Risboller.. Blæh! Jeg er sykt lei av ris, mango og bananer nå. Det er nesten som jeg brekker meg med tanken. Under slike opphold lærer jeg mye om hvordan kroppen min reagerer på maten. Ris og banan, ja hva skal jeg si. Mer forstoppelse går det vel ikke an å få. Så når jeg deretter lever på bare mango for å få litt fart på den, så blir det stikk motsatt. Og det er ikke alltid like lett å ha slike mager når man lever så primitivt som dette. Men helhetsinntrykket var bra. Det var en fin opplevelse og jeg fikk virkelig sett hvordan disse positive menneksene lever med de samme tingene hver eneste dag, 365 dager i året. Men de sutrer ikke av den grunn. Hadde jeg tatt dem med hjem til Norge hadde de nok fått et så stort sjokk at de hadde strøket med, så for buskemennenes beste er det vel best at de blir der de er.

Om kveldene før sola gikk ned, danset de gassisk dans for oss. Barna danset, mens noen av mennene slo på bøtter og kanner for å lage litt musikk. Etter at de hadde danset måtte Emma og jeg ta en liten sving, noe som ble helt forferdelig, men som jeg har nevnt tidligere så er ingenting flaut her på Madagaskar. Da sola gikk ned, gikk også gasserne for å legge seg. Og når sola sto opp, er gasserne oppe igjen. En veldig merkelig følelse å legge seg klokka sju på kvelden, når klokka bare er fem i Norge. Men slik går'nå daganj.

Hver fredag hadde de marked i landsbyen hvor mennesker kom fra alle slags kanter, som blant annet fra fjellene for å selge- og kjøpe ting. Mange hadde nok gått flere mil for å oppsøke markedet. Dette var et veldig lite marked i forhold til de jeg er vant med, men det var veldig koselig og de hadde det meste der. Da Emma og jeg gikk i gatene og tittet på ting som de solgte, glodde alle på oss, og da mener jeg alle! De hadde ikke glanet hverken mer eller mindre om vi hadde vært nakne. Noen av dem hade nok aldri sett hvite mennesker før, og mange av barna begynte å gråte fordi de ble redd oss. En veldig merkelig følelse å føle seg så beglodd, der barna løper og hylgråter fordi de blir så redde. Var det virkelig slik vi oppførte oss da de første mørke menneskene kom til Norge også?

Ellers så har jeg fått blitt bedre kjent med dyrene på Madagaskar, hvor jeg blant annet har pusset tennene uti skogen med slangene som kvervlet seg rundt trærne, jeg har vasket meg i et lite jordhus stappa med edderkopper, jeg har gjort mine æren i skogen sammen med kameleoner, noe som har vært veldig kult. Selv om vaskingen sammen med edderkoppene gikk meget fort, og for mitt eget beste tittet jeg aldri opp i taket, så er jeg nesten litt stolt over at jeg faktisk har levd så nært edderkoppene som jeg har gjort. :-) .. Men fobien, tro meg, den er der!

På hjul, igjen.

Etter en uke i Ihosy skulle onkel og jeg ta en taxi-brousse tilbake til Antsirabe. Det er en reise på rundt seksti mil. Dette var en opplevelse vi aldri kommer til å glemme..

Vi forlot iIhosy klokka fem på ettermiddagen, og da var det bare et par timer igjen før det ble mørkt. Her på Madagaskar har dem også kolonnekjøring, men jeg kan fortelle dere det, at kolonnekjøringen her nede har en helt annen grunn enn hva den har hjemme i Norge. Her nede kjører vi i rekke på grunn av mye røveri og drap langs veiene på kvelds- og nattestid. Og på grunn av at risken for å bli ranet er stor, sparer ikke sjåførene på farten. Uansett hvor svingete veiene var, skulle det kjøres fortest mulig. Onkel og jeg satt begge i  fremsetene, hvor jeg satt i midten av sjåføren og onkel. Jeg merket meg veldig tydelig hvor stresset og nærvøs sjåføren var, noe som overhodet ikke hjalp på nærvene mine. Den siste måneden har jeg vært veldig likegyldig og nesten ikke følt noen følelser, men under denne reisen skal jeg skrive under på at jeg virkelig følte bekymring og angst. Det var nesten litt gått å kjenne følelser igjen, men jeg kunne nok heller ha sagt hei til positive følelser enn disse.(Dette er da en typisk gassisk buss, betryggende ikke sant?)

Klokka to på natta ble vi stoppet opp av en politi-kontroll. Her var det allerede minst ti busser fremfør oss, og sjåføren vår stoppet bussen og la seg for å sove. Han var helt ferdig etter den elleville kjøringen over fjellene, noe jeg skjønner veldig godt. Nå hadde vi bare tre mil igjen før vi var fremme og jeg kjente jeg begynte å bli utålmodig over ventingen etter en ubeskrivelig lang busstur. Etter en liten halvtime med venting bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres. Jeg hoppet ut av bussen og gikk ut. Da jeg kom ut så jeg den uendelig lange køen bak oss. Det var nok totalt tretti-førti busser som sto i kø. Jeg bestemte meg for å gå bort til politimennene for å spørre hva som foregikk. Jeg hilste pent og spurte hvor lenge vi måtte stå her og vente. De begynte å små le, og jeg fikk ikke noe skikkelig svar. Jeg spurte en gang til, og fortalte dem at jeg var litt små syk og at jeg hadde vannkopper, (jeg overdrev skikkelig, selv om jeg egentlig ikke var syk) og at vi skulle ha vært fremme for lenge siden. Da var det en som svarte at siden jeg var så flink til å snakke gassisk, så skulle vi få dra snart. Så da ble det til at jeg sto der og smisket og snakket tull med politimenne i ti minutter. Da det begynte å bli litt kaldt, takket jeg for meg og spurte om vi hadde ventet lenge nok nå. Og heldigvis virket de fornøyde og tilfreds med samtalen hvor de åpnet porten. Jeg følte meg litt stolt da jeg, som sikkert den eneste hvitingen (sett bort ifra onkel), tok ansvar i å få rompa i gang til politimennene. Gasserne har stor respekt for politimennene, noe jeg skjønner siden de er bevepnet. Men jeg satset på at det gikk bra, noe som faktisk ga et positivt resultat. Så rullet vi videre, hvor vi ankom Antsirabe i fire tiden. Da var vi helt bløtkake etter den uendelige lange anspente turen. Men nok en opplevelse for livet.

                                                         Tordenværet er over hele Madagaskar

                                                     Under stjernehimmelen ute i bushen

                                                   Slik øremerker de kyra her nede. AU!

                                                                              Søte barn!

                                                            God stemning på tunet

                                                              De liker å bli tatt bilde av

                                                                               :-)

                                             Kveldsmaten drepes noen timer før den skal spises

                                                                           Månen

                                                 En ferje vi måtte ta for å komme oss over elva

                                                         Her dyrkes det ris for harde livet

                                        Vi måtte ballansere på rismarkene for å komme til landsbyene

                                                                        I jungelen

                                                                         Søte jenta

                                               Kaffe og risbolle-pause etter risundervisningen

                                               Pusekatten vil også være med på å lage risboller

                                                                 Ja, de var gode... :-)

Team rosa solbriller på tur

Besøk

Hei på dere!
Onkel Gjermund, som gjesteskribent her.

Etter mye om og men kom da i hvert fall jeg meg ned til Madagaskar til slutt.
Her ble jeg møtt av Lisabeth på flyplassen i Antananarivo, med ansiktet fult av myggstikk.
I alle fall var det de jeg trodde det var. Men neida, Lisabeth har fått vannkopper.

Og etter ordre fra legen om ro og hvile for henne 1 ukes tid, har hun nå de siste dagene reist over 100 mil(på veier som får norsk veier til å fremstå som autostradaer), med feber og vannkopper i full blomst.

2 dager på landeveien

De fleste av oss som har noen år på baken har hørt om eller vært engasjert i en eller annen form misjonsvirksomhet eller bistandsarbeid på Madagaskar. Det tok ikke mange timene før jeg forstod at i alle fall misjonsarbeidet har båret frukter her nede. På turen fra Antananarivo til Antsirabe fikk vi plass på en lokal buss hvor sjåføren var særs glad i salmesanger. På et halvdårlig stereoanlegg med sprukne høytalere og forvrengt lyd, sang han og en del av passasjerene med, de 4 timene turen varte.
Mellom rismarker, fattige landsbyer og kirker på en hver tue, ble dette mitt første møte med Madagaskar. Dette må være paradis for en hvilken som helst prest med menigheter med vaklende tro i Norge. Her er det fulle kirker og høy hallelujafaktor. Så jeg skjønner begeistringen hjemme i Norge blant de kristne. Her har de lyktes.

Antsirabe ligger på ca 1500 meter og hovedveien sørover i landet til Ihosy hvor vi nå er, går igjennom det såkalte høylandet. Her er det veldig kupert og ideelt for risdyrking. Hver en skråning eller hylle hvor det er mulig er gjort om til rismarker. Vi passerte også i utkanten av flere nasjonalparker hvor naturen er storslagen og ulik noe annet jeg har sett. Helt fantastisk. Håper vikelig jeg får anledning til å ta meg inn i en av disse parkene senere på turen.
Innimellom alt dette lever da brorparten av Gasserne. Her dyrker de sin ris som de har gjort siden de kom hit(Innvandret fra Borneo/Malaysia), og står på stedet vil, når det gjelder generell utvikling ellers.
Langt de fleste husene på landet er bygd i teglstein som de selv produserer. Husene er satt rett på bakken uten fundament, og water har ikke kommet hit til Madagaskar enda. Ingen elektrisitet, i høyden en utedo, og i hvert fall ingen dusj. Slik bor de.  

 
Men en ting har de som resten av den tredje verden tydeligvis også har. Mobiltelefon.  
Vår sjåfør ned hit var usikker på om dette egentlig var et fremskritt, siden Gasserne heller burde bruke sine hard tiltrengte penger til andre ting. Men dette var status de hadde råd til, og jeg tenker med gru tilbake til 90 tallet i Norge. Det er ikke lengre siden dette var status også i Norge.

Vel fremme i Ihosy ble vi innlosjert på den lokale misjonen. Et rom på deling mellom Lisabeth, Emma og meg. Ingen dusj, og ellers begrensede muligheter.  Dagen etter fant jeg meg et hotell med alle fasiliteter etter gassisk standard. Til og med TV på rommet var det(2 kanaler), noe manageren var tydelig stolt over. TV er fremdeles uoppnåelig luksus for de fleste her nede.
Siden jeg er avhengig av tilgang til internett i jobbsammenheng, gikk det meste av dagen til å få til dette. Tilslutt ordnet det seg på et vis. USB Modem med 14400 bit/s linje.

Selv om Ihosy har ca 16000 innbyggere vitnet ikke sentrum av byen om dette, lørdag kveld.
Her var helt stille og veldig mørkt. En og annen hund som gjør i det fjerne, og ellers lyder fra fugler og andre eksotiske dyr. Folket går stort sett og legger seg tidlig.  
Omsider fant vi byens eneste restaurant og spiste oss gode og mette.
Middag + en flaske 0.7 øl kostet ca 12 kroner. Ølet var veldig godt forresten.

Lisabeth er nå på bedringens vei og den verste kløen er forbi. Koppene holder på å skorpe seg.
Kommende uke blir vi i Ihosy. Til helgen igjen reiser vi 10 mil sør for Ihosy, ut i jungelen. Der skal Lisabeth være lærer i noen landsbyer, hvor tema er hygiene.
I denne delen av Madagaskar er det ingen kommunikasjon med omverdene, så da blir det stille på bloggen noen uker.

Så langt liker jeg virkelig dette. Folket er trivelige og positiviteten er høy, tross vanskelige kår for mange. Må også benytte anledningen til utdype hvor imponert jeg er over Lisabeth. Det krever et veldig mot og styrke for å reise rundt her nede alene, spesielt som hvit ung dame.

Jeg har med video kamera og filmer litt hver dag, men pga linje problemer kan jeg ikke laste opp noe av dette foreløpig.

Onkel Gjermund

Da takker jeg onkel for et fint innlegg. Som han allerede har nevnt skal jeg reise en del rundt, blant annet til jungelen. Nå blir jeg ikke tilgjengelig på nett de nærmeste tre ukene fremover, i så fall veldig lite. Nå skal jeg ut i jungelen hvor jeg skal leve så enkelt som det går, bål, stearinlys og vann fra regnet blir mine gode venner. Dette blir veldig spennende, og jeg gleder meg veldig til å prøve å leve som en ekte gasser. Vi snakkes! :-)

Godt nytt år!

Starter med å ønske alle sammen et godt nytt år, og håper alle hadde en like minnerik kveld som jeg hadde. Noe jeg skal komme nærmere inn på senere i innlegget. :-)

Før jeg dro til Ifaty bestemte jeg meg for at nå skulle jeg være maks turist, hvor jeg ikke skulle tenke på hva jeg spiste, hva jeg gjorde, tenke på penger eller noe som helst. Rett og slett bare slå ut håret, noe som ble veldig vellykket. I grove trekk har ferien min bestått av dette:
Da jeg gikk ut av flyet i Tulear, merket jeg fort at klimaet var noe helt annet. Allerede tidlig på morningen hadde temperaturen kommet godt over 30 pluss, og varmere skulle det bli. Etter en time på den mest dårligste veien jeg noen gang har kjørt på i hele mitt liv, kom jeg endelig frem til hotellet, Ifaty Beach Club. Dette hotellet lå helt nede ved stranden, hadde basseng og hadde en veldig OK standard, eller med andre ord, det kunne ikke vært bedre! Her møtte jeg mine reisevenninner som tok godt i mot meg.

Vi ble kjent med mange trivelige mennesker, hvor vi blant annet hang mye sammen med noen engelskmenn, amerikanere og franskmenn. Første kvelden hadde vi grilling på stranda, noe som var helt fantastisk. Dagen etter, som resten av uken startet vi med å slikke sol. Massasje hadde vi også nesten hver dag, og som jeg nevnte tidligere skulle jeg være maks turist, så jeg flettet håret mitt. Dette var noe jeg aldri i verden hadde trodd jeg skulle gjøre, for jeg synes det er skikkelig stygt, noe det også var, men heldigvis var dette i 2010 så det er allerede glemt.

Noe annet jeg prøvde var en liten gummibåt som kunne fly. Ja, det høres helt rart ut, men jeg satt i en gummibåt og var i lufta omtrent en halvtime. Vi fløy over hele Ifaty, noe som var helt nydelig! Jeg tok meg selv i å sitte og glise hele turen. Men det var vel det som var meningen? :-)

En annen dag hadde vi bestilt dykking. Jeg tenkte med en gang at dette er ikke noe for meg, men jeg ville prøve. Etter å ha plasket i vannkanten med alt utstyr på, hvor vi hadde et lite for-kurs, bestemte jeg meg for å trekke meg. Men jeg ble med båten ut, hvor jeg kunne snorkle litt mens de andre var under en annen verden. Etter en stor halvtime dukket de opp igjen med et stort glis om munnen. Jeg kjente et lite anger, men det kommer kanskje flere sjanser?

Vi var også i en Baobab-park (Baobab er et tre), og som transport brukte vi Zebu med vogn. Zebu er navnet på den gassiske kua. Det var veldig kult, og jeg fikk klatret i det største treet de hadde i parken som er over tusen år gammelt.

Nattbad hadde vi også i løpe av oppholdet, og det var skikkelig kult for det var sinnsykt mye morill, eller hva det nå enn heter? :-)

Men nå vil jeg bruke litt mer tid på selveste nyttårsdagen. Fredagsmorgen kjørte vi fra Ifaty hvor dagens mål var Isalo, som ligger ca 50 mil inn i landet. Her skulle vi tilbringe nyttårskvelden. Etter mange timer på hjul var vi fremme på ettermiddagen. Dette hotellet lå oppi fjellene, og det var utrolig nydelig! Vi lempet oss i bassenget og slikket sol i en times-tid før sola forsvant. Vi merket oss at vi var de eneste gjestene på hele hotellet, noe vi syntes var skikkelig rart. Etter badingen dro vi på rommet og tok vår siste dusj i 2010. Da vi var ferdige med å ordne oss for kvelden, dro vi til restauranten. Da vi kom dit var den stengt. Vi gikk til resepsjonen og spurte hvorfor den ikke var åpen, og etter litt kom de ansatte løpende en etter en, litt smålig irriterte. Vi satte oss ned, bestilte maten og tittet på solnedgangen (noe som ble årets rakettoppskyting for oss). Da vi var ferdige med å spise den nydelige nyttårs-middagen sto de ansatte bare å tittet på oss. Vi syntes dette var ubehagelig så vi gikk ut og satte oss i resepsjonen. Etter hvert kom de ansatte til resepsjonen hvor de hadde fått på seg fin-stasen. Det var tydelig at de skulle noe, siden de hadde det så travelt og siden de hadde pyntet seg. Omsider bestemte vi oss for å gå ut, og med en gang vi gikk ut døra, slengte de igjen dørene, låste, skrudde av strømmen og kjørte av sted. Nå var vi helt, helt alene på et hotell langt oppi fjellene, uten elektrisitet på selveste nyttårskvelden. Dette måtte vi bare le av, så vi gikk ned til rommet og heldigvis hadde både Maren og jeg full-ladet data. Først tittet vi på to juleepisoder av friends, og deretter så vi en norsk film, Appelsin-piken. Da filmen var ferdig var vi veldig trøtte, så vi gikk for å legge oss, før klokka hadde passert tolv i gassisk tid. Hadde ikke trudd at tre jenter på rundt tjue år skulle ha en slik nyttårskveld. Men koselig var det. Klokka seks ringte klokka, for da skulle vi opp å spise frokost. Men da vi ankom restauranten var alle dørene låst, og det var ingen å se. Vi satte oss ned og ventet og ventet, og nærmere sju kom det en bil kjørene i full fart oppover veien. Der kom de ansatte, påkledd i finstasen og jeg er sikker på at promillen den var ikke på null. Etter mye unnskyldninger fikk vi endelig frokosten. Du verden de kan være glade for at vi ikke var noen seriøse damer, for da hadde det ikke gått bra med hotellet. Men vi tok det med et smil og en god latter å dro avsted til neste stopp.

Neste stopp var Fianar som er en liten by ca 30 mil sør for Antsirabe. Her gjorde vi ikke stort annet enn å rusle litt i byen, og resten av dagen så vi to filmer og spiste en haug med godteri. Etter en uke med totalt luksusliv kan man ikke tru at jeg har vært på Madagaskar, som er ett av de ti fattigste landene i verden.

Nå er jeg tilbake til Antsirabe hvor jeg skal være til i morgen, så drar jeg til Tana hvor jeg skal møte onkel Gjermund på flyplassen (forhåpentligvis). Jeg tørr ikke å hoppe i taket før jeg ser han på gassisk landejord. På fredagen reiser vi sørover til Ihosy, hvor min neste jobbstasjon er. Hva jeg skal gjøre er jeg ikke sikker på, men forhåpeltigvis skal jeg jobbe? :-)

Legger ut et lite utvalg av bilder fra turen. Beklager at rekkefølgen er litt rar, men håper dere overlever! :-)

                                                                        Et lite tre...

                                                                       Klatre-musa

                                       Jepp, der sitter jeg i en gummibåt x-antall meter over havet

                                                         Grilling på stranda, veldig koselig!

                                                                           Tjoheii

                                                                  Dette kaller jeg Tarzan!

                                                  Jeg fikk kysset en Lemur! .. Sorry, Anders! :-)

                                                                   Litt av stranda, Ifaty

                                      Vi var de eneste gjestene på hotellet, men det var helt OK :-)

                                                               Men nydelig det hadde vi!

                                                 Veloma ny taona 2010, salama ny taona 2011

                                                                             Maren

                                                        Vi venter spent på nyttårs-middagen

                                                       Og den var det verdt å vente på!

                                                           De tøffe dykkedamene! :-D

                                                         Fletter og flatt-hår, er det mulig!? :-)

                                                                  Maren, går det bra?

                                                                   Solnedgang på Ifaty

                                                                    En nydelig strand!

                                                                   On the road again