Da har onkel og jeg kommet oss tilbake til Antsirabe, og nok en uke har gått. Den siste uken har jeg virkelig opplevd masse! Jeg beklager for at dette ble litt langt, men det er ikke lett å begrense seg når man opplever så masse på kort tid.Forrige uke ble vi kjørt langt uti bushen. Veien ut til landsbyen var noe av det dårligste jeg noen gang har kjørt på, og noen ganger ble jeg veldig overrasket over at vi faktisk klarte å komme oss fremover. Da vi ankom landbyen etter en times kjøring, ble vi tatt godt i mot av ''landsbyhøvdingen'' som viste oss litt rundt i den lille landsbyen. Her var det kun noen små jordhus som var fordelt utover et lite område. Etter omvisningen fikk Emma og jeg et jordhus hvor vi sov på gulvet på en stråmadrass, med andre ord veldig primitivt. Resten av uken lagde vi mat på bål og gass, vi gikk til brønnen for å hente vann både for matlaging og vasking av oss selv som bestod av ti liter kaldt vann som vi bare slengte over oss. Det at vannet var kaldt var bare digg, for vi befant oss i ørkenen hvor det var 40+ hver eneste dag. Noe som jeg i ettertid har funnet ut at er alt for varmt for meg!
Jobboppgaven vi hadde var litt varierende. De to første dagene gikk vi til noen landsbyer langt ute i bushen, hvor en mann lærte bort hvordan man dyrker ris på best mulig måte. Etter timen serverte vi gassisk kaffe og gassisk brød, som vi har vært med på å lage helt fra bunnen av. Vi har brent kaffebønnene på bål, kvernet dem, og kokte den. Det samme har vi gjort med det gassiske risbrødet. Først sanket vi inn ris, så plukket vi ut stein og rask, så kokte vi den litt så den var hverken hard eller myk, så blir den avkjølt og til slutt kvernet vi den. Og etter kverningen fikk vi rismel, noe jeg ikke visste fantes før dette oppholdet. Da melet var kvernet ferdig ble det tilsatt vann, og det var nå klart for steking på bålet. Her hadde de noen runde former som de helte røra oppi. Det minte meg litt om sveler, men smaken var langt i fra så god som bestemors sveler (noe som forresten er et veldig stort savn!) Risboller.. Blæh! Jeg er sykt lei av ris, mango og bananer nå. Det er nesten som jeg brekker meg med tanken. Under slike opphold lærer jeg mye om hvordan kroppen min reagerer på maten. Ris og banan, ja hva skal jeg si. Mer forstoppelse går det vel ikke an å få. Så når jeg deretter lever på bare mango for å få litt fart på den, så blir det stikk motsatt. Og det er ikke alltid like lett å ha slike mager når man lever så primitivt som dette. Men helhetsinntrykket var bra. Det var en fin opplevelse og jeg fikk virkelig sett hvordan disse positive menneksene lever med de samme tingene hver eneste dag, 365 dager i året. Men de sutrer ikke av den grunn. Hadde jeg tatt dem med hjem til Norge hadde de nok fått et så stort sjokk at de hadde strøket med, så for buskemennenes beste er det vel best at de blir der de er. 
Om kveldene før sola gikk ned, danset de gassisk dans for oss. Barna danset, mens noen av mennene slo på bøtter og kanner for å lage litt musikk. Etter at de hadde danset måtte Emma og jeg ta en liten sving, noe som ble helt forferdelig, men som jeg har nevnt tidligere så er ingenting flaut her på Madagaskar. Da sola gikk ned, gikk også gasserne for å legge seg. Og når sola sto opp, er gasserne oppe igjen. En veldig merkelig følelse å legge seg klokka sju på kvelden, når klokka bare er fem i Norge. Men slik går'nå daganj. Hver fredag hadde de marked i landsbyen hvor mennesker kom fra alle slags kanter, som blant annet fra fjellene for å selge- og kjøpe ting. Mange hadde nok gått flere mil for å oppsøke markedet. Dette var et veldig lite marked i forhold til de jeg er vant med, men det var veldig koselig og de hadde det meste der. Da Emma og jeg gikk i gatene og tittet på ting som de solgte, glodde alle på oss, og da mener jeg alle! De hadde ikke glanet hverken mer eller mindre om vi hadde vært nakne. Noen av dem hade nok aldri sett hvite mennesker før, og mange av barna begynte å gråte fordi de ble redd oss. En veldig merkelig følelse å føle seg så beglodd, der barna løper og hylgråter fordi de blir så redde. Var det virkelig slik vi oppførte oss da de første mørke menneskene kom til Norge også?
Ellers så har jeg fått blitt bedre kjent med dyrene på Madagaskar, hvor jeg blant annet har pusset tennene uti skogen med slangene som kvervlet seg rundt trærne, jeg har vasket meg i et lite jordhus stappa med edderkopper, jeg har gjort mine æren i skogen sammen med kameleoner, noe som har vært veldig kult. Selv om vaskingen sammen med edderkoppene gikk meget fort, og for mitt eget beste tittet jeg aldri opp i taket, så er jeg nesten litt stolt over at jeg faktisk har levd så nært edderkoppene som jeg har gjort. :-) .. Men fobien, tro meg, den er der! På hjul, igjen.
Etter en uke i Ihosy skulle onkel og jeg ta en taxi-brousse tilbake til Antsirabe. Det er en reise på rundt seksti mil. Dette var en opplevelse vi aldri kommer til å glemme..
Vi forlot iIhosy klokka fem på ettermiddagen, og da var det bare et par timer igjen før det ble mørkt. Her på Madagaskar har dem også kolonnekjøring, men jeg kan fortelle dere det, at kolonnekjøringen her nede har en helt annen grunn enn hva den har hjemme i Norge. Her nede kjører vi i rekke på grunn av mye røveri og drap langs veiene på kvelds- og nattestid. Og på grunn av at risken for å bli ranet er stor, sparer ikke sjåførene på farten. Uansett hvor svingete veiene var, skulle det kjøres fortest mulig. Onkel og jeg satt begge i fremsetene, hvor jeg satt i midten av sjåføren og onkel. Jeg merket meg veldig tydelig hvor stresset og nærvøs sjåføren var, noe som overhodet ikke hjalp på nærvene mine. Den siste måneden har jeg vært veldig likegyldig og nesten ikke følt noen følelser, men under denne reisen skal jeg skrive under på at jeg virkelig følte bekymring og angst. Det var nesten litt gått å kjenne følelser igjen, men jeg kunne nok heller ha sagt hei til positive følelser enn disse.(Dette er da en typisk gassisk buss, betryggende ikke sant?)
Klokka to på natta ble vi stoppet opp av en politi-kontroll. Her var det allerede minst ti busser fremfør oss, og sjåføren vår stoppet bussen og la seg for å sove. Han var helt ferdig etter den elleville kjøringen over fjellene, noe jeg skjønner veldig godt. Nå hadde vi bare tre mil igjen før vi var fremme og jeg kjente jeg begynte å bli utålmodig over ventingen etter en ubeskrivelig lang busstur. Etter en liten halvtime med venting bestemte jeg meg for at noe måtte gjøres. Jeg hoppet ut av bussen og gikk ut. Da jeg kom ut så jeg den uendelig lange køen bak oss. Det var nok totalt tretti-førti busser som sto i kø. Jeg bestemte meg for å gå bort til politimennene for å spørre hva som foregikk. Jeg hilste pent og spurte hvor lenge vi måtte stå her og vente. De begynte å små le, og jeg fikk ikke noe skikkelig svar. Jeg spurte en gang til, og fortalte dem at jeg var litt små syk og at jeg hadde vannkopper, (jeg overdrev skikkelig, selv om jeg egentlig ikke var syk) og at vi skulle ha vært fremme for lenge siden. Da var det en som svarte at siden jeg var så flink til å snakke gassisk, så skulle vi få dra snart. Så da ble det til at jeg sto der og smisket og snakket tull med politimenne i ti minutter. Da det begynte å bli litt kaldt, takket jeg for meg og spurte om vi hadde ventet lenge nok nå. Og heldigvis virket de fornøyde og tilfreds med samtalen hvor de åpnet porten. Jeg følte meg litt stolt da jeg, som sikkert den eneste hvitingen (sett bort ifra onkel), tok ansvar i å få rompa i gang til politimennene. Gasserne har stor respekt for politimennene, noe jeg skjønner siden de er bevepnet. Men jeg satset på at det gikk bra, noe som faktisk ga et positivt resultat. Så rullet vi videre, hvor vi ankom Antsirabe i fire tiden. Da var vi helt bløtkake etter den uendelige lange anspente turen. Men nok en opplevelse for livet. 
Team rosa solbriller på tur
Innleggene blir bare mer og mer nervepirrende, som å lese en spennende roman! Bussturen hørtes nærmest utrivelig ut, men helten går det jo alltid bra med. Og du er uten tvil bokas(/bloggens og min) største helt som alene går bort og prater med bevæpnede politimenn - vakker som du er må du være forsiktig kjære venn!
SvarSlettKos deg videre, håper magen og maten blir bedre og at alt ellers er bra med deg! <3
Kjære Eirin! Du er så søt!! :-)
SvarSlettMen ja, bussturen var ganske utrivelig, men på en annen side var det også veldig spennende å oppleve det. Det er alltid gøy når ting går bra vettuh.
Takk for det, min gode venn. Håper du også har det bra. Tenker masse på deg, og jeg sitter ofte og ser på bilder fra opplevelser vi har hatt sammen de siste tre årene. Blant annet Bulgaria-turen! <3
Veldig glad i deg, Eirin! :-* .. Lykke til videre! Ta vare på deg selv!