Besøk

Hei på dere!
Onkel Gjermund, som gjesteskribent her.

Etter mye om og men kom da i hvert fall jeg meg ned til Madagaskar til slutt.
Her ble jeg møtt av Lisabeth på flyplassen i Antananarivo, med ansiktet fult av myggstikk.
I alle fall var det de jeg trodde det var. Men neida, Lisabeth har fått vannkopper.

Og etter ordre fra legen om ro og hvile for henne 1 ukes tid, har hun nå de siste dagene reist over 100 mil(på veier som får norsk veier til å fremstå som autostradaer), med feber og vannkopper i full blomst.

2 dager på landeveien

De fleste av oss som har noen år på baken har hørt om eller vært engasjert i en eller annen form misjonsvirksomhet eller bistandsarbeid på Madagaskar. Det tok ikke mange timene før jeg forstod at i alle fall misjonsarbeidet har båret frukter her nede. På turen fra Antananarivo til Antsirabe fikk vi plass på en lokal buss hvor sjåføren var særs glad i salmesanger. På et halvdårlig stereoanlegg med sprukne høytalere og forvrengt lyd, sang han og en del av passasjerene med, de 4 timene turen varte.
Mellom rismarker, fattige landsbyer og kirker på en hver tue, ble dette mitt første møte med Madagaskar. Dette må være paradis for en hvilken som helst prest med menigheter med vaklende tro i Norge. Her er det fulle kirker og høy hallelujafaktor. Så jeg skjønner begeistringen hjemme i Norge blant de kristne. Her har de lyktes.

Antsirabe ligger på ca 1500 meter og hovedveien sørover i landet til Ihosy hvor vi nå er, går igjennom det såkalte høylandet. Her er det veldig kupert og ideelt for risdyrking. Hver en skråning eller hylle hvor det er mulig er gjort om til rismarker. Vi passerte også i utkanten av flere nasjonalparker hvor naturen er storslagen og ulik noe annet jeg har sett. Helt fantastisk. Håper vikelig jeg får anledning til å ta meg inn i en av disse parkene senere på turen.
Innimellom alt dette lever da brorparten av Gasserne. Her dyrker de sin ris som de har gjort siden de kom hit(Innvandret fra Borneo/Malaysia), og står på stedet vil, når det gjelder generell utvikling ellers.
Langt de fleste husene på landet er bygd i teglstein som de selv produserer. Husene er satt rett på bakken uten fundament, og water har ikke kommet hit til Madagaskar enda. Ingen elektrisitet, i høyden en utedo, og i hvert fall ingen dusj. Slik bor de.  

 
Men en ting har de som resten av den tredje verden tydeligvis også har. Mobiltelefon.  
Vår sjåfør ned hit var usikker på om dette egentlig var et fremskritt, siden Gasserne heller burde bruke sine hard tiltrengte penger til andre ting. Men dette var status de hadde råd til, og jeg tenker med gru tilbake til 90 tallet i Norge. Det er ikke lengre siden dette var status også i Norge.

Vel fremme i Ihosy ble vi innlosjert på den lokale misjonen. Et rom på deling mellom Lisabeth, Emma og meg. Ingen dusj, og ellers begrensede muligheter.  Dagen etter fant jeg meg et hotell med alle fasiliteter etter gassisk standard. Til og med TV på rommet var det(2 kanaler), noe manageren var tydelig stolt over. TV er fremdeles uoppnåelig luksus for de fleste her nede.
Siden jeg er avhengig av tilgang til internett i jobbsammenheng, gikk det meste av dagen til å få til dette. Tilslutt ordnet det seg på et vis. USB Modem med 14400 bit/s linje.

Selv om Ihosy har ca 16000 innbyggere vitnet ikke sentrum av byen om dette, lørdag kveld.
Her var helt stille og veldig mørkt. En og annen hund som gjør i det fjerne, og ellers lyder fra fugler og andre eksotiske dyr. Folket går stort sett og legger seg tidlig.  
Omsider fant vi byens eneste restaurant og spiste oss gode og mette.
Middag + en flaske 0.7 øl kostet ca 12 kroner. Ølet var veldig godt forresten.

Lisabeth er nå på bedringens vei og den verste kløen er forbi. Koppene holder på å skorpe seg.
Kommende uke blir vi i Ihosy. Til helgen igjen reiser vi 10 mil sør for Ihosy, ut i jungelen. Der skal Lisabeth være lærer i noen landsbyer, hvor tema er hygiene.
I denne delen av Madagaskar er det ingen kommunikasjon med omverdene, så da blir det stille på bloggen noen uker.

Så langt liker jeg virkelig dette. Folket er trivelige og positiviteten er høy, tross vanskelige kår for mange. Må også benytte anledningen til utdype hvor imponert jeg er over Lisabeth. Det krever et veldig mot og styrke for å reise rundt her nede alene, spesielt som hvit ung dame.

Jeg har med video kamera og filmer litt hver dag, men pga linje problemer kan jeg ikke laste opp noe av dette foreløpig.

Onkel Gjermund

Da takker jeg onkel for et fint innlegg. Som han allerede har nevnt skal jeg reise en del rundt, blant annet til jungelen. Nå blir jeg ikke tilgjengelig på nett de nærmeste tre ukene fremover, i så fall veldig lite. Nå skal jeg ut i jungelen hvor jeg skal leve så enkelt som det går, bål, stearinlys og vann fra regnet blir mine gode venner. Dette blir veldig spennende, og jeg gleder meg veldig til å prøve å leve som en ekte gasser. Vi snakkes! :-)