Siste dag i Tana

12.10.10

I dag hadde vi siste introduksjonstime på Sabotsy Nanehana. Vi lærte blant annet at, flere steder på kysten har de ikke do, så der går de på strendene å gjør sitt æren. Og de bruker bare skje når de spiser, de bruker hånden som kniv og gaffel. De liker også å spise beina. Hva skal hundene få da? :-) .. Bussystemet her er også veldig spesielt. De har minibusser som er trappa med seter. De trapper inn så mange mennesker de bare klarer å få med seg. Ofte blir bussene stoppet av politiet for at de skal skjekke at de ikke har flere folk enn hva de har lov til, men så lenge bussjåførene legger litt penger inn i kortet de viser til politiet, så er det visst helt greit. Regler? Hva er vel det?

Vi kom tilbake til der vi bor ganske tidlig i dag. Så da dro Emma og jeg ned i byen for å gå på markedene. Det var stappa med alt mulig, og ikke minst stappa med mennesker. Det strømmer folk bort til oss hele tiden, hvor de prøver å selge ting til oss. Jeg kjøpte meg et kart over Madagaskar. Det kan jo være ganske kjekt å ha nå som vi skal begynne å reise litt rundt. Etter en del timer på markede gikk vi opp igjen. Det var veldig varmt å gå marked midt på dagen. Da vi kom opp igjen begynte jeg å vaske klær. For hånd. Nå skal jeg iallefall aldri klage på at det er et ork å sette på klesmaskinen og henge opp klærne. Jeg syntes det var ganske koselig å vaske klærne for hånd, men det spørs om jeg sier det samme om 7 måneder? Bare etter første vask har noen av klærna blitt litt større.

På kvelden tok vi en taxi ned til byen sammen med ettåringen Ester og to andre, for der var det en jazzfestival av noe rart? Madajazzcar. Det var ganske koselig å sette seg ned her og oppleve noe annet en det strøket vi bor i. Det var en god del europeere der, sikkert en god del franskmenn.

Da vi ventet på taxi på tur opp igjen kom det en eldre dame med barn på magen for å tigge penger. Tiggingen her nede finnes det MYE av. Dessverre kan vi ikke gi til alle, og av forskjellige grunner får vi heller ikke gi. Jeg føler meg veldig grådig når jeg bare overser dem. Det er vanskelig å overse de søte små barna som kommer for å tigge. Uff..

13.10.10

I dag skal vi reise fra Tana og til Antsirabe. Det blir godt å komme seg ut fra byen og den værste slummen. Jeg skal aldri i hele mitt liv bo i by. Bare etter en uke har jeg fått nok av by-livet. Klaus!

Vi skal foresten være i Antsirabe i 5 uker på språk-kurs. Det blir kjekt å lære seg en del av språket, for jeg skjønner veldig lite her nede. 

Da skal vi pakke og ordne oss for ett par-tre timer med kjøring. Ha det bra Antananarivo!!

En ny uke

I dag ringte klokka litt over 06. Nok en dag hvor vi måtte stå opp tidlig for å kjøre igjennom den seige trafikken i Tana. Da vi annkom Sabotsy Nanehana, lå Connect-folka fremdeles å sov. Timen begynte ikke før halv 11. Så da kom vi i ekstra god tid. Rundt klokka 09 gikk Synnøve, Marie, Emma, Ole Jørgen, læreren og jeg inn til markedet. Her var det stappa med folk og varer. Utrolig hvor mye rart man kan få kjøpt på et marked. Synes det er ganske morsomt å gå på marked, sett bort ifra kjøtt-bodene. FYSJ! Jeg brekker meg nesten hver gang jeg passerer de. Dere kan tenke dere kjøtt som ligger ute i 25-30 grader, med en god del fluer på. Og ikke minst fisken de har der. Det stinker! Men dette er jo også mat for noen..

Noe som plager meg her nede er alle de ekle mannfolka som plystrer, snakker og går og graffser på oss. Jeg blir så irritert at jeg har lyst til å gi dem et skikkelig spark en viss plass. Idioter!!! Men dette må jeg tydeligvis bare «godta». Det er slik de flørter her på Madagaskar. Kan ikke akkurat si at jeg blir sjarmert av denne type flørting..

I dag har vi lært mer om kultur og ting som er tabu. Utrolig mye rart. Som for eksempel så ser man ikke hverandre i øynene når man snakker med hverandre. Og når man teller med fingrene så begynner man med lillefingeren først, fordi den er minst, hvor man slutter med tommelen som da er størst. Det er jo egentlig ganske logisk. Men dette blir en utfording siden jeg teller med tommelen først og ender med lillefingeren. En ting som er tabu her på Madagaskar har egentlig en litt «morsom» historie. For lenge siden badet det en naken gutt i sjøen. Plutselig så kom det en ål og spiste hans lille. Derfor er det enkelte steder på Madagaskar hvor det ikke er lov å spise ål.

Da vi kjørte tilbake, dro vi innom en matbutikk. Her hadde de en god del europeiske varer. Jeg kjøpte meg knekkebrød, fullkornsblanding, yoghurt, smørost med mere. Utrolig godt med melkeprodukter og fullkorn! Etter bare en liten uke merker jeg allerede savnet etter iskald melk, grovbrød og brunost! Men ris det funker det også! :-)

Søndagslivet på Madagaskar

OBS: Nytt nr: +261344607534. Det andre var feil!!

I dag måtte vi opp klokka 07.00. Åsså på en søndag da dere. Vi fikk beskjed i går kveld, fra den tidligere Miss Madagaskar at vi skulle i kirken. Det var jo greit nok det, men opp såå tidlig for å gå i kirken. Da vi kom ut på plassen møtte det oss ett smil. Det er nemlig ikke lov å gå i bukse og lignende i kirken. Jeg hadde på meg en tights og en lang topp, men det var ikke bra nok. Så da ble jeg drasset med inn hvor jeg fikk et svart skjørt. Da vi kom til kirken skjønte jeg straks hvorfor de begynte så tidlig. Allerede klokka 8 – halv 9 var det jo utrolig varmt ute. Vi satt ute under et tak som skånte oss for sola. Minuttene gikk og timene gikk. Herrlighet, hvor lenge skulle dette vare da? For det første så skjønte jeg ikke et kvekk av det dem sa, og for det andre så holdt jeg på å smelte bort. Jeg satt foresten sammen med en dame som er døv. Som om det ikke var vanskelig nok å prøve og forstå språket så måtte jeg prøve meg på tegnespråk! Men tru det eller ei, det var mye lettere å kommunisere med tegnespråk enn det å prøve seg på gassisk. Tegnespråk er jo genialt! Det er heller ikke lov å klappe i kirken, så i stedet for å klappe så løfter vi hånda i været og vifter med håndleddet. Ser utrolig rart ut, men nok et innblikk på en ny kultur. Etter nesten 4 timer uten vann, og med tre-smak i rumpa var det endelig ferdig. Nå ventet det oss en middag med de andre som var i kirken. I dag var det nemlig litt spesielt. Det er 25 år siden den blinde og døve kirken ble opprettet. Så da slo de på stortromma og hadde fire retters middag. Etter totalt 7 timer med kirketing kom vi endelig hjem igjen. Nå er vi bra slitne. Så resten av dagen skal vi bare være late og bruke søndagen for det den er laget til. Det blir vel en tur ut på byen i kveld for å kjøpe oss middag tenker jeg.

Sightseeing

Til å være lørdag så våknet vi tidlig, halv åtte faktisk. Vi sto opp og gikk oss en tur ut for å ta bilder og rusle litt i gatene. Nå var det ikke fult så skummelt å gå ute, siden det var lyst. Det er rart hvor mye oppmerksomhet vi får, bare fordi vi er hvite. Jeg skjønner ingenting, men så lenge jeg smiler og sier salama så virker de fornøyde. «Å d e nå itj'nå så e likar ennj d!».

Klokka to, presist kom kontakt-personen vår og henta oss. Nå skulle vi dra til dyreparken. Hurra! Dette så vi virkelig frem til. Det var en svær park, stappa med en masse rare dyr og planter. Fantastisk! Det var virkelig gøy å se hvordan natur-livet her på Madagaskar er. Det var så mye å se på, at vi visste nesten ikke hvor vi skulle gjøre av oss. En fordel med å skille seg ut fra folkemengden er at vi får prøvd litt mer. Vi var faktisk så heldig at vi fikk bli med inn til Lemurens hjem for å hilse på dem. Det var skikkelig kult! Fikk til og med mate dem. Rare skapninger, men utrolig søte. Slanger var det også nok av. Fikk ikke noen spesielle fine bilder av dem, siden de lå inne i glassbur, så bilder av dem blir det dessverre ikke.

Etter runden i dyreparken skulle vi på sightseeing i Antananarivo. Vi kjørte først opp til en topp hvor vi så heele byen. Wow! For en gigantisk by! Etterpå kjørte vi igjennom hele byen. Utrolig mye rart å se på. Har ikke klart å svelge alt enda.

Da vi kom hjem igjen var vi veldig sultne. Så vi bestemte oss får å gå ut likevell, selv om vi ble litt skremt etter gårsdagens opplevelse. Men nå visste vi hva vi gikk til, så da ble alt mye bedre. Etter mye rusling i kroker og kriker fant vi endelig en resturant. Thai. Jømmy! Heldigvis ble denne middagen vellykket. Vi ble mette, så vi ruslet førnøyde hjem igjen. Denne gang med en ganske så normal puls.

En liten ting til dere som sitter hjemme i Norge og fyrer i peisen. I dag har det vært rundt 30 grader her. Dette er digg! Og varmere skal det bli. Hihi!

Her er foresten et lite utvalg med bilder. Enjoy!

                                                                         Her bor vi

                                                                        Utrolig fin fugl

                                                                              Hagen

 

 

                                                        I denne byggningen bor da altså jeg

 

                                                                              

 

                                                                           KULT!!

 

                                                               Emma gir Lemuren honning

                                                            Utrolig kult å mate Lemurene

                                                                              Halla!

                                                                              ??

                                                         En liten baby som henger seg på mor

                                                                  Litt av Antananarivo

Nye inntrykk og opplevelser

8.10.10

Da har jeg endelig fått meg et nytt sim-kort, og mitt nye nr er: 00260340503499. Tror jeg?

I dag sto vi opp klokka 06:15. Vi skulle møte kontakt-personen vår klokka 07:00, men som dere vet, African time. Vi ventet og ventet. Halv åtte-kvart på åtte kom han endelig og vi kjørte avsted. Jeg vet ikke hvor langt det var i km vi skulle kjøre, men tror ikke det var mer enn 40-60 km? Likevell brukte vi 1 ½ time dit. Det er jo flere biler i Tana enn hva det er plass til å kjøre på. Trafikkreglene her er elendige. Eller, jeg tror ikke de har trafikkregler? Hvis jeg kommer til å dø her, så er det garantert på grunn av en bilulykke eller noe i den dur. Hjelpes meg! Litt action i hverdagen må det jo være.

Da vi endelig kom frem til Sabotsy Nanehana, møtte vi Connect-folka. Vi skulle ha undervisning sammen. Her lærte vi om hvordan bussystemet fungerer, om penger, venne-forhold, om hva som er tabu og litt slike relevante ting som er kjekt å vite. Sabotsy Nanehan ligger litt utenfor byen? så det var stille og rolig iforhold til der Emma og jeg bor. Etter undervisningen, og før vi ble hentet av kontakt-personen vår, hjelpte vi en Gasser med å bære vann. Som takk fikk vi ett gåseegg. Det er det ikke hver dag man får som takk for hjelpen. 

Foresten. I dag fikk vi fisk og ris til middag. Her skal dere få se ett bilde av fisken. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke smakte på dette.. Ja, jeg er pingle!  Her er et veldig delikat bilde av middagen. Fiskehoder.. Mmm!

Vi kom tilbake til plassen vi bor på i 18-19 tiden. (Jeg har vel kanskje ikke forklart hvor vi bor enda? Akkurat nå holder vi til i hovedstaden, Antananarivo. Her skal vi være frem til onsdagen, hvor vi da skal videre til Antsirabe.) Da vi kom tilbake bestemte vi oss for å gå ut for å spise. Det hadde allerede blitt mørkt, og vi fikk anbefalt å ikke gå ut etter klokka 21:00, så vi hadde ett par timer på oss. Da vi gikk nedover de mørke gatene var det mange gamle og unge menn som satt på fortauene og plystret og snakket til oss. Uff, det var skikkelig ubehagelig! Vi gikk fort inn til nærmeste resturant, men vi dro fort ut derifra igjen for der var det heller ikke noe særlig. Da vi kom ut igjen, gikk vi direkte til nærmeste resturanten vi så. Der bestemte vi oss for å sette oss ned, for vi ville ikke gå en meter lengre. Vi bestilte oss mat. Emma bestilte seg kylling med ris og grønnsaker mens jeg bestilte meg noe rart. Ris-suppe med pølse. Hmm, veldig spesielt. Det var helt greit, helt til jeg begynte å tenke på de pølsene som hang på gatene som var dekt med fluer. Da ble jeg forsynt. Det vil si at det var en god del mat igjen. Kelneren kom bort og spurte om jeg ikke likte maten. Emma avbrøt fort og sa: «Nei nei, hun spiser bare veldig sakte!» Haha! Jeg fikk dårlig samvittighet. Men æsj, gjort er gjort. For å lette på samvittigheten kjøpte vi oss en kopp Malagasy-te. Den var smakfull og god. Utrolig billig her nede er det også! Vi gav dem litt tips, smilte og takket for oss.

Vi grudde oss en del til å gå ut igjen. Men vi måtte jo bare gjøre det før det ble skumlere å gå i gatene. Her finnes det ikke noe som heter gatelys, iallefall ikke i de gatene vi så langt har gått i, så mørkt er det. Vi bestemte oss for å snakke hele tiden, le og gå fort rett hjem. Det første som møtte oss var gamle menn på fortauene som snakket til oss, men vi bare fortsatte. Pulsen var som du kan tenke deg, høy. Men det ekkleste av alt var da det kom en bil som stoppet oss. Da ropte Emma på norsk: «Vi vil ikke ligge med dere!!!» Da måtte jeg bare le, selv om det var utrolig skummelt! Hehe, de skjønte vel ingentingen. Heldigvis så kjørte de videre da vi gikk forbi dem. Endelig kom vi frem. Noe så herlig! Aldrii mer. Iallefall ikke de nærmeste dagene.

Da vi kom inn på rommet logget jeg meg inn på skype. Fikk snakket med mor og far, og Anders. Det var koselig! Så da er det vel bare å legge seg, for å være opplagt til en ny dag med nye opplevelser. I morgen skal vi i dyrepark. Det gleder jeg meg veldig til! Jeg skal få lagt ut flere bilder av hvordan det ser ut her, så dere kan få se.

Prekast!

Min lange reise til det ukjente

5.-6. oktober 2010

Da alarmen ringte 09:00 tirsdagsmorgen vrengte magen seg skikkelig. Hjelpes meg. Nå hadde jeg bare noen få timer igjen hjemme. Mamma og jeg skulle kjøre hjemmefra i to tiden oppover til Værnes. Det var en skikkelig rar følelse å si hade til mamma på flyplassen. Jeg tror det var først da det gikk litt opp for meg at nå var det lenge til neste gang jeg kom hjem igjen. Hele helgen har bare vært rar. Har dratt rundt og sagt hade til venner og familie, pakket og ordna men har bare hatt en følelse at jeg pakket for ett par uker. Men neida, jeg skal jo faktisk være borte i 7 mnd!

Da jeg annkom Gardermoen tirsdagskveld møtte jeg Emma. Vi tok bussen til hotellet som vi skulle ligge på. Klokka var rundt 21-22:00 så det var ikke mange timer med søvn vi kunne få, siden vi måtte stå opp klåkkå 3. Det var vanskelig å få til å sove. Vi lå egentlig bare i sengen og skravlet og så på tv. Sovnet vel i 12-1 tiden, så det ble lite søvn. Men hva skal vel en sprek ungdom med søvn? Neida.. Så våknet vi klåkkå 03:00. Da var vi bra trøtte, men vi var så spente at det var ikke så vanskelig å våkne egentlig. Vi ordna oss, skjekka oss ut fra hotellet og tok første bussen bort til Gardermoen som gikk litt over 04. Det var ikke så mange mennesker som var på flyplassen så tidlig, så det var jo ganske godt egentlig. Fikk litt tid til å sulle rundt og kjøpe seg en god frokost. Flyet til Paris gikk 06:30. Da jeg hadde kommet meg på flyet kjente jeg at jeg begynte å bli litt nervøs. Mange rare tanker og følelser.

Vi landet i Paris rundt 09, og deretter var det å finne frem til den rette gate'en som skulle føre oss til Madagaskar. Fytti, her var det virkelig mange mennesker. Flyplassen i Paris må jeg si var veldig svær. Kan ikke sammenlignes med lille Værnes akkurat. Glad jeg ikke reiste alene. Etter en god del venting kom vi oss endelig inn på det siste flyet som skulle føre oss til det ukjente. Herrligheten! For ett fly! Det var stooort. Ganske kult å ta et så stort fly. Deilig at det er litt plass og litt luksus når man skal sitte på et fly i 11 timer. Tro det eller ei, men jeg syntes disse timene gikk veldig fort. Vi hadde en liten TV-skjerm hvor vi kunne se film, høre musikk osv, så det var veldig kjekt. Gjennom hele flyturen satt jeg og leste. Faktisk, jeg som hater å lese. Jeg kjøpte meg boken om Regine Stokke's kamp mot kreften. Jeg har ikke ord. Vet ikke helt hva jeg skal si. Er veldig glad jeg leste den. Utrolig rørende. Jeg må særiøst slutte å klage. Fikk en annen tankegang etter å ha lest denne boken.

Da vi landet på Madagaskar klåkka 22:00 møtte det oss en varm luft. Herlig! Så varmt så sent på kvelden. Tror nok jeg skal klare å venne meg til dette. Hehe! Da vi kom inn på flyplassen var det en uendelig laang kø, og vi måtte fylle ut slike rare skjemaer, to ganger faktisk. Skjønte ingenting av det, men etter hvert kom vi oss faktisk til ende og fikk plukket opp bagasjen vår. Da vi gikk til utgangen sto det en mann der med et skilt hvor det stod: GAVREL EMMA, SVINVIK LISABETH. Veldig kjekt. Han tok bagasjen vår, og vi gikk til bilen. Først da jeg satte meg i bilen skjønte jeg hva jeg har begitt meg utpå. Herrligheten! Gale kjærring! Hva er det jeg driver med? .. 

Det tok ikke mange minuttene med kjøring før jeg så første hund som lå død på veien. Jeg kjente det stakk inni meg da. Off, dette blir nok vanskelig å bli vant til. Jeg som er så glad i dyr. Kan vel også ærlig innrømme at jeg følte meg ikke heelt trygg da jeg satt på i bilen. En litt «gammel» bil, med dårlige lys, kjører mitt på veien og klin inntil bilen foran. Må le litt også. Kan bare glemme trafikkreglene vi har i Norge iallefall. Etter en liten halvtime med kjøring kom vi frem til endestasjonen for dagen. Her booket vi oss inn. Nå er vi skikkelig slitne og trøtte etter en utroolig lang dag i lufta og på hjul. Er veldig spent på hva som venter meg i morgen. Hjelp.. God natt! : )

OBS: Jeg tenkte jo selvfølgelig ikke på at Telenor ikke funket på Madagaskar. Hallo'o! Skulle vel ha tenkt tanken. Typisk norsk, tenke at alt er tilrettelangt for seg. Men for dere som venter på et livstegn fra meg. Jeg har for øyeblikket ikke noe mobil, så dette blir stedet hvor jeg gir livstegn fra meg. I morgen skal jeg ut å skaffe meg ett nytt sim-kort. Veloma!

7.10.10

Våknet ganske tidlig idag. Gassisk tid ligger en time før norsk tid. Fytti, så trøtt jeg var. Startet dagen med å ta min første dusj her i Madagaskar. Det var godt å få spylt seg etter en laang tur. Møtte foresten min første Gassiske edderkopp. For dere som kjenner meg vet dere at jeg HATER edderkopper. Uff, bare de holder seg på avtand så skal vel dette gå bra. Den var heldigvis ikke så stor heller. Standaren så langt er helt Ok. Skal ikke klage, dessuten så skal jeg slutte å klage også. Men det tar vel litt tid før jeg venner meg av meg den norske standaren. Hallo Afrika, hade Norge!

Frokosten var også litt spesiell, eller ikke spesiell. Uvant! Fikk noe som lignet på veldig luftige hveteboller, med eggerøre, jordbærsyltetøy, tomat, agurk og ost. Som drikke fikk vi kaffe og vann. Om dette blir en vanlig frokost under hele oppholdet, så kommer jeg virkelig til å savne grovtbrød og melk. Meen, vanesak!
Etter frokosten hadde vi et informasjonsmøte med kontaktpersonen vår. Vi har et spennende halvår imøte. Fram til onsdagen skal vi ha noen små kurs, og dra rundt på sightseeing rundt om i Antananarivo (Tana). Vi skal vist til en dyrepark på lørdagen. Det blir kult. Temperaturen her er DIGG! Og varmere skal det bli. Nice! Nå skal vi spise lunch, så skal vi ut å skaffe oss sim-kort. Jeg har det iallefall veldig bra her nede. Kos dere hjemme i Norge. Vi snakkes! :-)

Etter hvert kommer det også bilder. Må bare ta noen først.

Mitt siste innlegg fra Norge 2010

Etter mye om og men, leting og roting er jeg endelig ferdig med å pakke. Hjelpes! Det var ikke like lett å pakke denne gangen. Jeg har aldri pakket for 7 mnd. før.
Før jeg startet å pakke visste jeg at jeg ikke kunne ta med meg mer enn 45 kg med bagasje. Jeg tenkte at dette skulle jo ikke bli noe problem, og jeg skulle virkelig klare å begrense meg denne gangen med å ikke drasse med meg alt for mye dritt. Men neida. Etter å ha vært på vekta med både bag og sekk så holdt det akkurat. Du verden. Hva er det jeg har med meg?? Det blir spennende å åpne baggen og sekken når jeg kommer frem til Madagaskar på onsdagen.

Nå er det vel rundt 4-5 måneder siden jeg fikk bekreftet at jeg skulle dra til Madagaskar. Jeg har tatt alle nødvendige vaksinasjoner, vært på språk og kulturkurs, begynt på malaria tablettene, sakt hade til kjæreste, venner, familie, dyr og pakket ned alt som jeg skal ha med meg, og ikke minst kysset telemarkskiene mine goodbye! Likevell sitter jeg her helt likegyldig. Jeg klarer bare ikke å skjønne at jeg skal dra i morgen. Nei, dette er en sær følelse.. Nå får jeg ikke til å skrive mer, for dette er for urealistisk til å være sant for en Nordvikgaring!

Jeg skal iallefall prøve å være flink til å oppdatere bloggen min, så dere her hjemme kan stikke innom for å se hvordan jeg har det. Vil ønske dere alle lykke til med hva enn dere driver med, og vær så snill! Ta noen telemarksvinger for meg i vinter!

Vi snakkes! : )