Slik var dagen

I går tok jeg bussen tilbake til hovedstaden Antananarivo sammen med mine to reise venninner. På grunn av alle endringene i planene, fikk jeg ikke plass på samme fly som dem, så jeg kommer et døgn senere. Derfor sitter jeg her og har nok tid til å fortelle dere hvordan julekvelden min ble.

Det ble mye jeg måtte endre på, siden ting ikke ble helt som planlagt. Torsdag dro jeg ut for å kjøpe noe jeg kunne ha på meg på julekvelden. Jeg fant om sider en rød kjole, hvite sko og noe jall av smykke, øredobber, ring og armbånd. Fredagsformiddag var det å løpe ut å kjøpe noen innpuls julegaver. Etter julehandelen dro en venninne og jeg ut for å spise lunch. Vi dro ut på en liten og trang restaurant som var full med fluer. Det var faktisk ganske koselig. Jeg kjøpte meg kyllingsuppe med nudler, noe som funket fint som en liten førjulsmiddag. Under lunchen begynte det et utrolig til regn- og tordenvær. Kan ikke akkurat si at det gjorde julestemningen større. Da vi var ferdige å spise løp vi alt vi hadde tilbake, hvor vi ankom som to våte katter. Da var det bare å ta juledusjen å hoppe i julekjolen. Først skulle vi i en norsk gudstjeneste. Jeg satte meg helt bakerst, for jeg skjønte at dette kom til å bli vemodig. Da vi begynte å synge julesangene var det vanskelig å holde tårene tilbake. Det var veldig rart å sitte i et rom sammen med mange andre mennesker jeg nesten ikke kjente, på selveste julaften. Det at regnet strømmet ned på de grønne plenene gjorde det ikke akkurat bedre. Da gudstjenesten var ferdig skulle jeg på julemiddag hos en norsk familie. Jeg var veldig spent, for jeg kjente dem ikke i det hele tatt. Men på grunn av denne søte lille familien, fikk jeg en utrolig fin og uforglemmelig julekveld. Julemiddagen besto av, blomkålsuppe som forrett, svinekjøtt som hovedrett, og selfølgelig riskrem som dessert. Senere på kvelden var det kaker og kaffe.
Rundt ti-tiden dro jeg ut på konserten som var på hotellet likeved. Det var en utrolig fin konsert. Det var koselig å bare sitte der å høre på alle sangene og la tankene fly. Jeg hadde en veldig fin kveld! :-)

Nå sitter jeg å hører på radio Norge som spiller nesten kun julemusikk, og resten av dagen skal jeg bare slappe av, se film og prøve å bli frisk. Jeg har ikke vært helt i slag i det siste, og i natt har jeg bokstavelig talt bodd på toalettet uten at jeg trenger å gå nærmere inn på det. Jeg tror jeg ble matforgiftet etter maten jeg spiste ute på restauranten i går kveld? Nå gleder jeg meg bare til å komme meg på flyet og komme i ferie-modus. Selv om jeg har hatt ferie over en uke nå, så er jeg veldig sliten. Jeg reiser forresten sørover til Tulear, hvor vi skal være på Ifaty. Gleder meg! :-)

God jul!

Tusen hjertelig takk for all støtten jeg har fått fra dere. Dere er så utrolig gode og snille, jeg har nesten ikke ord!! :-) .. Nå som jeg har fått svelget den tunge beskjeden, og klart å omstille meg går det heldigvis bedre. Jeg beklager så mye for det veldig grinete innlegget, men nå går det som sagt mye bedre. Det kan jeg takke dere for, og alle de som jeg har rundt meg her nede. Nå er jeg tilbake til Antsirabe hvor jeg har tilbrakt dagen sammen med mange andre nordmenn. I dag har vi blant annet hatt juleverksted, spist risengrynsgrøt og julekaker. Det var en annerledes lillejulaften, men utrolig koselig også. I morgen har jeg blitt bedt på middag hos en familie, og på kvelden skal jeg ut på en konsert. Er veldig spent på hvordan det blir å feire selveste julaften uten familien, snø og julestemningen, men det kommer sikkert til å bli en fin kveld. En ting har jeg iallfall lært, og det er at det er ikke vits å legge seg ned og gråte. Den beste medisinen er å komme seg ut blant folk, finne på ting og tenke positivt. Nok en gang, tusen hjertelig takk til dere! <3
Jeg har også fått tilbud om å reise sammen med to andre jenter i jula, så alene blir jeg uansett ikke. Jeg liker å bruke setningen, Det er en mening med alt. Kanskje er det, det? :-)

Dermed ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nytt år! :-)

Alene...

Trist, skuffet, forbanna, sint, og alle de andre negative og stygge ordene som finnes her på jord, det er det jeg er nå! Jeg hater snø, jeg hater fly, jeg HATER... Nei vent, jeg hater ikke snø og jeg hater ikke fly, men jeg hater at jeg befinner meg på Madagaskar. Hvorfor er jeg her!!?? Nå gidder jeg ikke å ta hensyn til dere som leser, for nå skriver jeg bare akkurat slik som det er. Etter første uke på Madagaskar gledet jeg meg sykt til jul, for da skulle familien og Anders komme, men som dere sikkert allerede vet er det fullt kaos på de europeiske flyplassene og jeg får ikke besøk likevell. Nå har jeg ringt rundt og avbestilt alt opplegg for jula, og nå sitter jeg her og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så usikker som jeg er nå. Jeg vil hjem!!! I morgen pakker jeg sekken og reiser sørover, så får vi se hvor jeg ender opp. Kanskje reiser jeg med noen venner, kanskje ikke? Jeg gidder iallfall ikke å sitte her i Tana alene i jula. Du verden jeg er glad for at det ikke finnes julestemning her på Madagaskar, for da tror jeg seriøst jeg har lagt meg ned for å dø. Nå skal jeg bare bite tennene sammen og stå på egne ben. Det er jo det dette året handler om? Jeg skal bruke all den energien jeg har igjen på å komme meg igjennom oppholdet på Madagaskar. Det er jo bare fire måneder og en uke igjen...

Sannheten

I dette innlegget har jeg ikke tenkt til å skrive om hva jeg har gjort den siste tiden. Nå som jeg har vendt meg til den grusomme siden med Madagaskar, vil jeg gjerne dele den med dere. Noen av dere tenker kanskje at det er veldig respektløst eller grusomt å legge ut slike bilder som jeg har gjort nå, men da ber jeg dere vennligst om å ikke lese videre. Jeg velger å gjøre dette for å vise dere litt hvordan det er utenfor Norges grenser.

I dag gikk jeg igjennom alle klærne mine og maten som jeg har siden jeg reiser fra Tombontsoa på fredag. Jeg fikk plukket ut en del klær som jeg ikke har så mye bruk for her nede, som jeg trudde jeg skulle få. Etter å ha pakket ned blant annet to store og varme kosebukser og to store og varme gensere, og en haug med mat ble sekken bokstaveligtalt stappafull. Nå skulle jeg ut å gjøre noe jeg aldri før har gjort før, nemlig ut på gaten og oppsøke fattigdommen. Jeg har nå vært her i Antsirabe i to måneder, og jeg har merket meg visse tiggere på gaten som har satt sine spor i meg.

Turen til byen var som den alltid bruker å være. Mennesker glor, ler, peker og roper til meg, noe som av og til gjør meg helt gal, men siden jeg hadde et bevist mål med dagen gikk det greit. Da jeg hadde kommet halvveis gikk jeg på en død hund som lå midt på gangfeltet. For to måneder siden begynte jeg og gråte for hvert dødt dyr jeg så, men om sider fant jeg ut at jeg ikke kunne begynne å gråte for hvert tiende minutt, fordi det ligger døde dyr overalt her nede. I dag bestemte jeg meg for å ta et bilde av hunden, slik at dere kan få se hvor grusomt det faktisk er.

Da jeg kom lengre inn i byen og nærmet meg tiggerne, fant jeg dessverre bare den ene tiggeren som jeg har merket meg. Heldigvis for han, så ble det en stor pott på han i dag. Han fikk seg nye klær, en haug med mat og en sekk. Ut ifra andre har jeg fått inntrykk av at dette er en gal mann, så jeg var litt skeptisk, men han var utrolig koselig selv om jeg ikke skjønte alt han sa. Det gjorde meg iallfall godt å se at han ble glad. Men til poenget. Jeg skal nå aldri klage over viss jeg en gang i fremtiden får en dårlig hybel, og da mener jeg virkelig grusom. Denne stakkaren hadde laget seg et lite hus av plastikk, kvister og annet søppel som han har funnet. Han lever bokstaveligtalt i en søppelhaug. Slik har han levd siden jeg ankom byen. En liten tankevekker til dere studenter hjemme i Norge som klager over hvor stygg og grusom hybelen deres er.

Her om dagen spurte jeg noen gassere på skolen, om hvordan julekvelden for dem er. Jeg stilte de typiske spørsmålene som; Hva spiser dere? Får/gir dere mange gaver? Hva gjør dere generelt? Til svar fikk jeg dette: På grunn av at vi ikke har nok penger spiser vi det samme som vi gjør tre ganger daglig, femtito uker i året, nemlig ris med litt kjøtt. Gaver? Det har vi ikke råd til. Den største forskjellen fra en vanlig dag til julekvelden, er at vi pynter oss litt ekstra og vi går til kirken og blir der nesten hele dagen. Hvordan er jula i Norge da? spurte han meg.
Da jeg fikk høre dette, hadde jeg ikke lyst til å svare hvordan jula i Norge er. Nok en tankevekker!

                                                      Her sover mange av tiggerne, om natten

                                                         Dette er også et hjem, for noen

Salama!

Søndagen fikk jeg snakket med mange av mine kjære hjemme fra Norge. Jeg utsatte med å dra hjem så lenge jeg kunne slik at jeg kunne få snakke med så mange så mulig. Jeg kunne jo bare sykle litt ekstra fort for å unngå mørket. Men dere gjetter vel aldri hva som hadde skjedd da jeg skulle til å dra hjem? Joda, jeg hadde punktert! Jeg blir stadig overrasket over meg selv over at jeg ikke blir sint, eller irritert over sykkelens oppførsel. Det eneste jeg kjente at jeg reagerte på, var at jeg ble redd for å gå ei mil alene hjem i mørket med en idiotisk sykkel på slep. Jeg pustet godt ut, og tenkte at jeg hadde nok bare godt av en ny opplevelse. Etter rundt fire km i de mørke gatene kjente jeg at pulsen begynte å stige mer og mer jo lengre ut av byen jeg kom. Jeg bestemte meg til slutt for å sykle resten. Kan ikke akkurat si at oppmerksomheten sank når jeg syklet på felgen. Det bråket mer enn noe annet i gatene. Skulle likt å sett synet av meg selv, en hvit redd jente syklende for harde livet på felgen i mørket. Det var iallfall ufattelig godt å komme frem og puste ut. Jeg hater å gå alene i gatene her nede når det er mørkt!

Forresten nå som det er under to uker til jeg reiser fra Tombotsoa må jeg begynne å tenke på hva jeg skal gjøre med sykkelen. Ja, først må jeg reparere den. Jeg lurer på om jeg skal gi den bort til noen gode venner jeg har her på skolen, eller om jeg skal glede en stakkars tigger på gaten?

Så langt denne uken har jeg jobbet i møllen og i grønnsakshagen. Mens dere hjemme hugger ved for harde livet for å ikke fryse ihjel, hugger jeg nøtteplater. Disse store platene kan sammenlignes med vedkubber, for de er presset veldig hardt sammen. Vi kapper dem i små biter, deretter blir det kvernet i en maskin og blandet med andre ting. Dette blir da kraftfôr til blant annet kyr. Det positive med denne kjedelige jobben, var at det gav meg en liten julestemning. Jeg begynte å tenke på den julereklamen som sendes på TV2, om de nissene som kapper stein, og etter strevet spiser de risengrynsgrøt. Koselig! Jeg savner risengrynsgrøt! Å pakke maniok i sekker har også blitt gjort, men som jeg har nevnt tidligere, så lenge man har godt selskap så er det ikke så kjedelig likevell. Munnen går (noe jeg tydeligvis er veldig flink til, siden jeg har fått navnet skravle Beth, fra mor), og tankene flyr. Denne gangen på litt mer seriøse ting som for eksempel juleferien. Når jeg luker i hagen, tenker jeg på bestemor. :-)

Den tunge oppoverbakken fra kultursjokket begynner nå å flate seg ut. Heldigvis! Jeg synes den siste måneden ha vært veldig tøff, og jeg er veldig glad jeg kom meg ut fra den. Det hjelper veldig å tenke på at jeg får besøk i jula. Språket begynner også å lette litt, så nå føler jeg meg ikke så ''alene'' lengre. Det er rart hvor godt kjent jeg har blitt med meg selv nå, bare på to måneder på egne ben. Nesten litt morsomt å se hva slags kryp jeg egentlig er. Jeg er nok ganske sikker på at jeg har blitt veldig forandret. Håper bare det er i positiv retning?

Jeg har også fått skrevet tjuetre(!) postkort som nå er på vei til Norge (forhåpentligvis?). Fremdeles er det mange jeg kan sende til, så viss du har lyst på et postkort fra Madagaskar, så skriv inn adressen din i kommentarfeltet, så skal jeg sende deg et postkort i løpet av oppholdet her på Madagaskar. :-)

På grunn av været som er på kveldene, får jeg litt tid til å se på bilder og høre på julemusikk når jeg vil ha litt tid for meg selv. Veldig koselig å se på bilder fra opp igjennom årene. Selv om jeg lukker øynene er det vanskelig å forestille seg at det er snø ute, når jeg sitter i te-skjorte og shorts. Jeg begynner bare å le når jeg går i de europeiske butikkene, hvor de har pyntet til jul for harde livet. Jeg får ikke julestemning! Men det kan jeg vel være glad for, for da hadde vel hjemlengselen blitt større?

Tilbake på innlandet

(Nå skal jeg prøve å begrense meg så det ikke blir så alt for mye).

De siste dagene i Mahajanga ble brukt til å være både turist og arbeider. Onsdagen var vi på stranda for siste gang og nøt havet. Det morsomme var når vi skulle kjøre hjem igjen, for da ble vi stoppet av politiet. Jeg merket at sjåføren vår ikke hadde beltet på seg, og jeg fikk helt panikk og sa til han at han måtte skynde seg å ha på seg beltet før politiet kom til bildøren. Men det virket ikke som om han fikk noe spesielt panikk, det eneste han gjorde var å sveive ned vinduet. Da politiet kom og begynte å snakke skjønte jeg lite av det som ble sagt. Etter mye babling måtte sjåføren gå ut av bilen og bli med polititet. Etter rundt ti minutter kom han endelig tilbake. Han hadde fått ei bot. Jeg skjønte det, tenkte jeg. Så klart får man bot fordi man ikke har på seg bilbelte. Da jeg spurte om hvorfor han hadde fått bot fikk jeg et svært sjokkerende svar i møte. Han hadde fått bot fordi han kjørte bil i bar overkropp, og IKKE fordi han ikke brukte bilbelte. Dette er noe av det rareste jeg har opplevd. Kan ikke fatte at det er mulig. Men men. Selv om jobbingen ikke akkurat ble som planlagt, fikk jeg brynet meg på en slags type ''engelskundervisning'' hvor jeg hjelpte en gasser med å oversette gassisk til engelsk. Okei, jeg må få sagt det at jeg gjorde ikke akkurat så mye med oversettingen. På grunn av at de gassiske setningene er litt motsatt oppbygd i forhold til blant annet norsk og engelsk fikk jeg iallfall hjelpet han med å formulere setningene til engelsk.

Torsdag og fredag ble jeg med Ole Jørgen på båten Shalom, hvor vi skulle male. Det var koselig å komme seg utpå vannet og gjøre noe annet. Jeg liker å male, fordi man ser resultatet med en gang. Men jeg tror nok ikke jeg skal bli noe maler for den grunn. Fredagen fikk jeg se den kjempe fine solnedgangen når jeg var på båten. Utrolig nydelig!

Da vi kom tilbake etter dagens arbeid var det å fikse seg litt før vi skulle ut å ta vårt siste måltid sammen med Ole Jørgen og Alexander. Før jeg dro ut tente jeg et lys, spesielt for Regine Stokke som tapte kampen mot kreften for ett år siden. Lyset ble også tent for alle de andre som har kjempet mot kreften og for de som fremdeles kjemper.

Klokka var to på natta da vi kom tilbake igjen. Da var det bare å starte og pakke før den uendelige lange reisen som skulle begynne om bare noen få timer. Klokka tre hadde jeg kommet meg i seng, så nå var det bare å nyte den lille timen med søvn jeg kunne få før det ble å stå opp igjen. Da klokka ringte klokka fire var det bare å hoppe i dusjen for å våkne litt, og klokka fem var vi på hjul igjen. Etter to-tre timer på hjul kjørte vi innom en nasjonalpark. Her kunne vi få velge et av oppleggene de hadde (vi hadde ikke tid til flere). Etter mye om og men bestemte vi oss for å se de ville lemurene. Vi fikk en guide og vi gikk inn i skogen. Fikk se mange forskjellige lemurer og andre skapninger som kamelioner. En utrolig fin park. Etter omvisningen var det å kjøre videre. Dagens mål var å kjøre straka vegen til Tombotsoa, noe vi faktisk klarte. Da klokka var ett på natta kom vi frem på Tombotsoa. Jeg tror nok aldri jeg har kjørt så langt og lenge i et strekk før? Da har jeg overlevd nok en biltur på Madagaskar. :-)

I dag sov jeg lenge, noe som var utrolig godt! Etter å ha våknet til syklet jeg meg en liten tur for å få igang kroppen etter den lange bilturen. Jeg har forresten fått prøvet mange nye forskjellige frukter som jeg aldri før har sett eller hørt om. Utvalget av frukt her nede er like bra som de store godterihyllene vi har hjemme i Norge. Det sier kanskje litt?

Nå er det bare to intensive uker med jobbing igjen, før jeg vender snuten mot Tana for å møte mine kjære på flyplassen. Jeg gleder meg helt SYKT!!! Nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å få tiden til å gå fortere enn fortest. Vi snakkes! :-)

                                                                     Skrelling av løk

                                                                 Fotballspilling på stranda

                                                          En liten pause under malingen

                                                          Båten Shalom som jeg jobbet på

Mange forskjellige typer båt

                                                             Transporten til og fra båten

Her skal det ut og fiskes

                                                          I lemurenes hjem. Hoppsann!

                                      Litt vanskelig å se, men her befinner verdens minste lemur seg

                                                  Litt bilder fra bilturen hjem til Tombotsoa

                                                   Veiene svinger seg opp og ned fra fjellene

 Mange søte hus langs veien

                                                  Det finnes også ufo på Madagaskar ;-)

Mahajanga, 35-40+

Før vi dro til Mahajanga opplevde jeg flere ting på Tombotsoa som jeg ble mektig imponert over, noe jeg bare må nevne. Ikke nok med stå-på viljen de har, men til og med en elev her som er blind, satte fra seg ''blindestokken'' tok tak i høygaffelen og klatret opp i siloen og lempte ut grovfôr. Jeg har nesten ikke ord!

Jobbingen på fredagsformiddag begynte med møkking i fjøset. Da vi nesten var ferdige ble vi ropt inn for at vi skulle komme inn i fjøset. Her var det ei ku som nettopp hadde kalvet, men etterbyrden hadde ikke kommet ut. Så her måtte vi skylle den ut. Det var egentlig litt ekkelt, men det var jo nødvendig. Den stakkars kua fikk virkelig gjennomgå denne dagen. Hun hadde også en stor byll på låret som skulle stikkes hull på. Jeg trekte meg godt tilbake og dro te-shorten opp over øynene. Plutselig hørte jeg det bare rant fult av gørr på gulvet, akkurat som om noen hadde kastet ut ti liter vann på gulvet. Da jeg hørte dette sprang jeg ut for å trekke frisk luft, noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde, for ikke lenge etterpå kom det en gassisk jente løpende ut og brekte seg på grunn av den forferdelige dampen av den grønne gugga som kua hadde bært lenge på. Æsj!

Så var det å gjøre seg klar til turen. På grunn av at det ikke hadde regnet det siste døgnet var det ikke vann i dusjen, så jeg måtte ut med en femten-liters bøtte og fylle den opp med vann. Deretter var det å gå i dusjen med en kopp og ''dusje'' seg. Så var det tid for å pakke ferdig til den lange reisen nordover. Klokka ett dro vi fra Tombotsoa og til hovedstaden. Her overnattet vi til tidlig lørdagsmorgen. På fredagskvelden satt jeg ute en liten halvtime i shorts, noe jeg aldri igjen skal gjøre etter det har blitt mørkt. Jeg har sinnsykt mange myggstikk som går meg på nærvene. De klør og klør og klør og klør. Det ser nesten ut som jeg har blitt skutt meg hagle på leggene. Man lærer av sine feil!

Klokka ringte klokka tre lørdagsnatta, og jeg var utrolig trøtt. Så var det å labbe seg opp av sengen å gjøre seg klar for den uendelige lange reisen. Da klokka nærmet seg fire gikk vi ut for å vente på sjåføren vår. Etter femten minutter begynte jeg å tenke på om han faktisk i det heletatt mente at han kom klokka fire eller om det var bare tull (han er en skikkelig tullekopp), så jeg bestemte meg for å ringe han. Da jeg ringte han fikk jeg vite at han ikke kom før klokka fem. Så da var det bare å sitte og vente på at han skulle komme. Klokka fem kom han, og vi reiste fra hovedstaden. Bilturen var utrolig lang, varm og intim. Vi var fem stykker i en fulltrappa bil, hvor jeg mesteparten av turen satt i midten. Rundt 600km skulle vi svelge denne dagen på de utrolige dårlige veiene. Oppå fjell, ned i daler, rundt fjell, i kriker og kroker, her og der. Det var heldigvis en god del å se på langs veien, så tiden gikk ikke så alt for sakte. Vi hadde jo også en del stopper, hvor vi blant annet plukket med oss mango og spiste dem som om det skulle være sjokolade. Det er utrolig mange mangotrær langs veien. Etter totalt tolv timer på veien var vi endelig fremme i Mahajanga. Etter den lange turen var vi veldig sultne, så vi dro ut og spiste sammen med connect-gutta Alexsander og Ole, og ettåringen Anne som jobber her. Vi satte oss ned på brygga hvor vi grillet kylling, fisk og okse-kjøtt. Kjempe godt, og ikke minst koselig. Da vi kom hjem igjen var klokka nesten tolv, og jeg var helt kake etter den utrolige lange dagen på hjul. Rart hvor sliten man blir av å reise eller å sitte på rumpa?

Søndagen var det tid for strandliv. Emma, Alexsander, de to gassiske sjåførene og jeg var det som dro av sted til den uendelige lange hvite sandstranden. Det var veldig behagelig å ligge på stranda fordi det blåste litt, så de nesten førti gradene tok ikke livet av oss. Vi kjøpte oss lunch her hvor jeg kjøpte meg fisk med ris. Fisken her nede er veldig god, nesten litt kyllingsmak. Vi lå på stranda fra elleve-tolv tiden til klokka seks på kvelden. Vi bestemte oss for å være så lenge slik at vi kunne se solnedgangen i havet. Men på grunn av noen skyer fikk vi ikke sett det skikkelig, dessverre. Men vi hadde en veldig fin dag på stranden likevell. Den ene gasseren mistet forresten gifteringen sin i sanden, og etter en til to timer med leting fant heldigvis Alexsander ringen hans. Gasseren ble så glad at han hoppet på han og ga han den bamseklemmen. Stakkars, han var vel redd for at kona skulle gå ifra han.. ;-)

Da vi kom tilbake på kvelden begynte vi å lage middag. Vi lagde grillspyd som bedstod av oksekjøtt, paprika, løk og pølser med ris og peanøtter som tilbehør. Kjempe godt! Veldig koselig å lage mat på en liten bålgrill.

Mandagens jobboppgave på formiddagen var å skrelle løk. Ja, du leste riktig. Å jeg som trodde at jeg skulle undervise sju timer i engelsk? Men det var jo helt greit for meg, selv om oppgaven ikke akkurat var så veldig gøy, så går det greit når man er to og kan snakke. Akkurat i det vi fikk pause begynte det et skikkelig drittvær med øspøs og tordenvær. Et ypperlig tidspunkt til å kunne skrive litt om hva som har skjedd i det siste.

Etter pausen ble jeg med å snekret hønsekasser. Så mye saging og hamring har jeg ikke gjort siden jeg var liten og snekret full skogen med trehytter. Kan ikke akkurat skryte på meg at den erfaringen har gjort meg til noen god snekrer, derfor følte jeg meg ganske dom i starten, men etter litt fikk jeg dreisen på saga. Etter snekringen sådde jeg litt før dagens arbeid var ferdig.

Resten av uken aner jeg ikke hva vi skal gjøre. Jeg tørr ikke helt å stole på kontaktpersonen vår, fordi han er en skikkelig tullekopp. Først skulle vi møte opp klokka fire lørdagsmorgen, så skulle vi undervise engelsk i sju timer hver dag, men neida. Må nok bare bli vant til å ta ting på sparke og være innstilt på at planene fort kan endres. :-)

                                                         Mange rare skapninger her nede

                                                                     Ut mot havet!

                                                          Det siste glimt før det ble kveld

                                                           Mange forskjellige dyr i hagen