Slik var dagen

I går tok jeg bussen tilbake til hovedstaden Antananarivo sammen med mine to reise venninner. På grunn av alle endringene i planene, fikk jeg ikke plass på samme fly som dem, så jeg kommer et døgn senere. Derfor sitter jeg her og har nok tid til å fortelle dere hvordan julekvelden min ble.

Det ble mye jeg måtte endre på, siden ting ikke ble helt som planlagt. Torsdag dro jeg ut for å kjøpe noe jeg kunne ha på meg på julekvelden. Jeg fant om sider en rød kjole, hvite sko og noe jall av smykke, øredobber, ring og armbånd. Fredagsformiddag var det å løpe ut å kjøpe noen innpuls julegaver. Etter julehandelen dro en venninne og jeg ut for å spise lunch. Vi dro ut på en liten og trang restaurant som var full med fluer. Det var faktisk ganske koselig. Jeg kjøpte meg kyllingsuppe med nudler, noe som funket fint som en liten førjulsmiddag. Under lunchen begynte det et utrolig til regn- og tordenvær. Kan ikke akkurat si at det gjorde julestemningen større. Da vi var ferdige å spise løp vi alt vi hadde tilbake, hvor vi ankom som to våte katter. Da var det bare å ta juledusjen å hoppe i julekjolen. Først skulle vi i en norsk gudstjeneste. Jeg satte meg helt bakerst, for jeg skjønte at dette kom til å bli vemodig. Da vi begynte å synge julesangene var det vanskelig å holde tårene tilbake. Det var veldig rart å sitte i et rom sammen med mange andre mennesker jeg nesten ikke kjente, på selveste julaften. Det at regnet strømmet ned på de grønne plenene gjorde det ikke akkurat bedre. Da gudstjenesten var ferdig skulle jeg på julemiddag hos en norsk familie. Jeg var veldig spent, for jeg kjente dem ikke i det hele tatt. Men på grunn av denne søte lille familien, fikk jeg en utrolig fin og uforglemmelig julekveld. Julemiddagen besto av, blomkålsuppe som forrett, svinekjøtt som hovedrett, og selfølgelig riskrem som dessert. Senere på kvelden var det kaker og kaffe.
Rundt ti-tiden dro jeg ut på konserten som var på hotellet likeved. Det var en utrolig fin konsert. Det var koselig å bare sitte der å høre på alle sangene og la tankene fly. Jeg hadde en veldig fin kveld! :-)

Nå sitter jeg å hører på radio Norge som spiller nesten kun julemusikk, og resten av dagen skal jeg bare slappe av, se film og prøve å bli frisk. Jeg har ikke vært helt i slag i det siste, og i natt har jeg bokstavelig talt bodd på toalettet uten at jeg trenger å gå nærmere inn på det. Jeg tror jeg ble matforgiftet etter maten jeg spiste ute på restauranten i går kveld? Nå gleder jeg meg bare til å komme meg på flyet og komme i ferie-modus. Selv om jeg har hatt ferie over en uke nå, så er jeg veldig sliten. Jeg reiser forresten sørover til Tulear, hvor vi skal være på Ifaty. Gleder meg! :-)

God jul!

Tusen hjertelig takk for all støtten jeg har fått fra dere. Dere er så utrolig gode og snille, jeg har nesten ikke ord!! :-) .. Nå som jeg har fått svelget den tunge beskjeden, og klart å omstille meg går det heldigvis bedre. Jeg beklager så mye for det veldig grinete innlegget, men nå går det som sagt mye bedre. Det kan jeg takke dere for, og alle de som jeg har rundt meg her nede. Nå er jeg tilbake til Antsirabe hvor jeg har tilbrakt dagen sammen med mange andre nordmenn. I dag har vi blant annet hatt juleverksted, spist risengrynsgrøt og julekaker. Det var en annerledes lillejulaften, men utrolig koselig også. I morgen har jeg blitt bedt på middag hos en familie, og på kvelden skal jeg ut på en konsert. Er veldig spent på hvordan det blir å feire selveste julaften uten familien, snø og julestemningen, men det kommer sikkert til å bli en fin kveld. En ting har jeg iallfall lært, og det er at det er ikke vits å legge seg ned og gråte. Den beste medisinen er å komme seg ut blant folk, finne på ting og tenke positivt. Nok en gang, tusen hjertelig takk til dere! <3
Jeg har også fått tilbud om å reise sammen med to andre jenter i jula, så alene blir jeg uansett ikke. Jeg liker å bruke setningen, Det er en mening med alt. Kanskje er det, det? :-)

Dermed ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nytt år! :-)

Alene...

Trist, skuffet, forbanna, sint, og alle de andre negative og stygge ordene som finnes her på jord, det er det jeg er nå! Jeg hater snø, jeg hater fly, jeg HATER... Nei vent, jeg hater ikke snø og jeg hater ikke fly, men jeg hater at jeg befinner meg på Madagaskar. Hvorfor er jeg her!!?? Nå gidder jeg ikke å ta hensyn til dere som leser, for nå skriver jeg bare akkurat slik som det er. Etter første uke på Madagaskar gledet jeg meg sykt til jul, for da skulle familien og Anders komme, men som dere sikkert allerede vet er det fullt kaos på de europeiske flyplassene og jeg får ikke besøk likevell. Nå har jeg ringt rundt og avbestilt alt opplegg for jula, og nå sitter jeg her og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har aldri i hele mitt liv vært så usikker som jeg er nå. Jeg vil hjem!!! I morgen pakker jeg sekken og reiser sørover, så får vi se hvor jeg ender opp. Kanskje reiser jeg med noen venner, kanskje ikke? Jeg gidder iallfall ikke å sitte her i Tana alene i jula. Du verden jeg er glad for at det ikke finnes julestemning her på Madagaskar, for da tror jeg seriøst jeg har lagt meg ned for å dø. Nå skal jeg bare bite tennene sammen og stå på egne ben. Det er jo det dette året handler om? Jeg skal bruke all den energien jeg har igjen på å komme meg igjennom oppholdet på Madagaskar. Det er jo bare fire måneder og en uke igjen...

Sannheten

I dette innlegget har jeg ikke tenkt til å skrive om hva jeg har gjort den siste tiden. Nå som jeg har vendt meg til den grusomme siden med Madagaskar, vil jeg gjerne dele den med dere. Noen av dere tenker kanskje at det er veldig respektløst eller grusomt å legge ut slike bilder som jeg har gjort nå, men da ber jeg dere vennligst om å ikke lese videre. Jeg velger å gjøre dette for å vise dere litt hvordan det er utenfor Norges grenser.

I dag gikk jeg igjennom alle klærne mine og maten som jeg har siden jeg reiser fra Tombontsoa på fredag. Jeg fikk plukket ut en del klær som jeg ikke har så mye bruk for her nede, som jeg trudde jeg skulle få. Etter å ha pakket ned blant annet to store og varme kosebukser og to store og varme gensere, og en haug med mat ble sekken bokstaveligtalt stappafull. Nå skulle jeg ut å gjøre noe jeg aldri før har gjort før, nemlig ut på gaten og oppsøke fattigdommen. Jeg har nå vært her i Antsirabe i to måneder, og jeg har merket meg visse tiggere på gaten som har satt sine spor i meg.

Turen til byen var som den alltid bruker å være. Mennesker glor, ler, peker og roper til meg, noe som av og til gjør meg helt gal, men siden jeg hadde et bevist mål med dagen gikk det greit. Da jeg hadde kommet halvveis gikk jeg på en død hund som lå midt på gangfeltet. For to måneder siden begynte jeg og gråte for hvert dødt dyr jeg så, men om sider fant jeg ut at jeg ikke kunne begynne å gråte for hvert tiende minutt, fordi det ligger døde dyr overalt her nede. I dag bestemte jeg meg for å ta et bilde av hunden, slik at dere kan få se hvor grusomt det faktisk er.

Da jeg kom lengre inn i byen og nærmet meg tiggerne, fant jeg dessverre bare den ene tiggeren som jeg har merket meg. Heldigvis for han, så ble det en stor pott på han i dag. Han fikk seg nye klær, en haug med mat og en sekk. Ut ifra andre har jeg fått inntrykk av at dette er en gal mann, så jeg var litt skeptisk, men han var utrolig koselig selv om jeg ikke skjønte alt han sa. Det gjorde meg iallfall godt å se at han ble glad. Men til poenget. Jeg skal nå aldri klage over viss jeg en gang i fremtiden får en dårlig hybel, og da mener jeg virkelig grusom. Denne stakkaren hadde laget seg et lite hus av plastikk, kvister og annet søppel som han har funnet. Han lever bokstaveligtalt i en søppelhaug. Slik har han levd siden jeg ankom byen. En liten tankevekker til dere studenter hjemme i Norge som klager over hvor stygg og grusom hybelen deres er.

Her om dagen spurte jeg noen gassere på skolen, om hvordan julekvelden for dem er. Jeg stilte de typiske spørsmålene som; Hva spiser dere? Får/gir dere mange gaver? Hva gjør dere generelt? Til svar fikk jeg dette: På grunn av at vi ikke har nok penger spiser vi det samme som vi gjør tre ganger daglig, femtito uker i året, nemlig ris med litt kjøtt. Gaver? Det har vi ikke råd til. Den største forskjellen fra en vanlig dag til julekvelden, er at vi pynter oss litt ekstra og vi går til kirken og blir der nesten hele dagen. Hvordan er jula i Norge da? spurte han meg.
Da jeg fikk høre dette, hadde jeg ikke lyst til å svare hvordan jula i Norge er. Nok en tankevekker!

                                                      Her sover mange av tiggerne, om natten

                                                         Dette er også et hjem, for noen

Salama!

Søndagen fikk jeg snakket med mange av mine kjære hjemme fra Norge. Jeg utsatte med å dra hjem så lenge jeg kunne slik at jeg kunne få snakke med så mange så mulig. Jeg kunne jo bare sykle litt ekstra fort for å unngå mørket. Men dere gjetter vel aldri hva som hadde skjedd da jeg skulle til å dra hjem? Joda, jeg hadde punktert! Jeg blir stadig overrasket over meg selv over at jeg ikke blir sint, eller irritert over sykkelens oppførsel. Det eneste jeg kjente at jeg reagerte på, var at jeg ble redd for å gå ei mil alene hjem i mørket med en idiotisk sykkel på slep. Jeg pustet godt ut, og tenkte at jeg hadde nok bare godt av en ny opplevelse. Etter rundt fire km i de mørke gatene kjente jeg at pulsen begynte å stige mer og mer jo lengre ut av byen jeg kom. Jeg bestemte meg til slutt for å sykle resten. Kan ikke akkurat si at oppmerksomheten sank når jeg syklet på felgen. Det bråket mer enn noe annet i gatene. Skulle likt å sett synet av meg selv, en hvit redd jente syklende for harde livet på felgen i mørket. Det var iallfall ufattelig godt å komme frem og puste ut. Jeg hater å gå alene i gatene her nede når det er mørkt!

Forresten nå som det er under to uker til jeg reiser fra Tombotsoa må jeg begynne å tenke på hva jeg skal gjøre med sykkelen. Ja, først må jeg reparere den. Jeg lurer på om jeg skal gi den bort til noen gode venner jeg har her på skolen, eller om jeg skal glede en stakkars tigger på gaten?

Så langt denne uken har jeg jobbet i møllen og i grønnsakshagen. Mens dere hjemme hugger ved for harde livet for å ikke fryse ihjel, hugger jeg nøtteplater. Disse store platene kan sammenlignes med vedkubber, for de er presset veldig hardt sammen. Vi kapper dem i små biter, deretter blir det kvernet i en maskin og blandet med andre ting. Dette blir da kraftfôr til blant annet kyr. Det positive med denne kjedelige jobben, var at det gav meg en liten julestemning. Jeg begynte å tenke på den julereklamen som sendes på TV2, om de nissene som kapper stein, og etter strevet spiser de risengrynsgrøt. Koselig! Jeg savner risengrynsgrøt! Å pakke maniok i sekker har også blitt gjort, men som jeg har nevnt tidligere, så lenge man har godt selskap så er det ikke så kjedelig likevell. Munnen går (noe jeg tydeligvis er veldig flink til, siden jeg har fått navnet skravle Beth, fra mor), og tankene flyr. Denne gangen på litt mer seriøse ting som for eksempel juleferien. Når jeg luker i hagen, tenker jeg på bestemor. :-)

Den tunge oppoverbakken fra kultursjokket begynner nå å flate seg ut. Heldigvis! Jeg synes den siste måneden ha vært veldig tøff, og jeg er veldig glad jeg kom meg ut fra den. Det hjelper veldig å tenke på at jeg får besøk i jula. Språket begynner også å lette litt, så nå føler jeg meg ikke så ''alene'' lengre. Det er rart hvor godt kjent jeg har blitt med meg selv nå, bare på to måneder på egne ben. Nesten litt morsomt å se hva slags kryp jeg egentlig er. Jeg er nok ganske sikker på at jeg har blitt veldig forandret. Håper bare det er i positiv retning?

Jeg har også fått skrevet tjuetre(!) postkort som nå er på vei til Norge (forhåpentligvis?). Fremdeles er det mange jeg kan sende til, så viss du har lyst på et postkort fra Madagaskar, så skriv inn adressen din i kommentarfeltet, så skal jeg sende deg et postkort i løpet av oppholdet her på Madagaskar. :-)

På grunn av været som er på kveldene, får jeg litt tid til å se på bilder og høre på julemusikk når jeg vil ha litt tid for meg selv. Veldig koselig å se på bilder fra opp igjennom årene. Selv om jeg lukker øynene er det vanskelig å forestille seg at det er snø ute, når jeg sitter i te-skjorte og shorts. Jeg begynner bare å le når jeg går i de europeiske butikkene, hvor de har pyntet til jul for harde livet. Jeg får ikke julestemning! Men det kan jeg vel være glad for, for da hadde vel hjemlengselen blitt større?

Tilbake på innlandet

(Nå skal jeg prøve å begrense meg så det ikke blir så alt for mye).

De siste dagene i Mahajanga ble brukt til å være både turist og arbeider. Onsdagen var vi på stranda for siste gang og nøt havet. Det morsomme var når vi skulle kjøre hjem igjen, for da ble vi stoppet av politiet. Jeg merket at sjåføren vår ikke hadde beltet på seg, og jeg fikk helt panikk og sa til han at han måtte skynde seg å ha på seg beltet før politiet kom til bildøren. Men det virket ikke som om han fikk noe spesielt panikk, det eneste han gjorde var å sveive ned vinduet. Da politiet kom og begynte å snakke skjønte jeg lite av det som ble sagt. Etter mye babling måtte sjåføren gå ut av bilen og bli med polititet. Etter rundt ti minutter kom han endelig tilbake. Han hadde fått ei bot. Jeg skjønte det, tenkte jeg. Så klart får man bot fordi man ikke har på seg bilbelte. Da jeg spurte om hvorfor han hadde fått bot fikk jeg et svært sjokkerende svar i møte. Han hadde fått bot fordi han kjørte bil i bar overkropp, og IKKE fordi han ikke brukte bilbelte. Dette er noe av det rareste jeg har opplevd. Kan ikke fatte at det er mulig. Men men. Selv om jobbingen ikke akkurat ble som planlagt, fikk jeg brynet meg på en slags type ''engelskundervisning'' hvor jeg hjelpte en gasser med å oversette gassisk til engelsk. Okei, jeg må få sagt det at jeg gjorde ikke akkurat så mye med oversettingen. På grunn av at de gassiske setningene er litt motsatt oppbygd i forhold til blant annet norsk og engelsk fikk jeg iallfall hjelpet han med å formulere setningene til engelsk.

Torsdag og fredag ble jeg med Ole Jørgen på båten Shalom, hvor vi skulle male. Det var koselig å komme seg utpå vannet og gjøre noe annet. Jeg liker å male, fordi man ser resultatet med en gang. Men jeg tror nok ikke jeg skal bli noe maler for den grunn. Fredagen fikk jeg se den kjempe fine solnedgangen når jeg var på båten. Utrolig nydelig!

Da vi kom tilbake etter dagens arbeid var det å fikse seg litt før vi skulle ut å ta vårt siste måltid sammen med Ole Jørgen og Alexander. Før jeg dro ut tente jeg et lys, spesielt for Regine Stokke som tapte kampen mot kreften for ett år siden. Lyset ble også tent for alle de andre som har kjempet mot kreften og for de som fremdeles kjemper.

Klokka var to på natta da vi kom tilbake igjen. Da var det bare å starte og pakke før den uendelige lange reisen som skulle begynne om bare noen få timer. Klokka tre hadde jeg kommet meg i seng, så nå var det bare å nyte den lille timen med søvn jeg kunne få før det ble å stå opp igjen. Da klokka ringte klokka fire var det bare å hoppe i dusjen for å våkne litt, og klokka fem var vi på hjul igjen. Etter to-tre timer på hjul kjørte vi innom en nasjonalpark. Her kunne vi få velge et av oppleggene de hadde (vi hadde ikke tid til flere). Etter mye om og men bestemte vi oss for å se de ville lemurene. Vi fikk en guide og vi gikk inn i skogen. Fikk se mange forskjellige lemurer og andre skapninger som kamelioner. En utrolig fin park. Etter omvisningen var det å kjøre videre. Dagens mål var å kjøre straka vegen til Tombotsoa, noe vi faktisk klarte. Da klokka var ett på natta kom vi frem på Tombotsoa. Jeg tror nok aldri jeg har kjørt så langt og lenge i et strekk før? Da har jeg overlevd nok en biltur på Madagaskar. :-)

I dag sov jeg lenge, noe som var utrolig godt! Etter å ha våknet til syklet jeg meg en liten tur for å få igang kroppen etter den lange bilturen. Jeg har forresten fått prøvet mange nye forskjellige frukter som jeg aldri før har sett eller hørt om. Utvalget av frukt her nede er like bra som de store godterihyllene vi har hjemme i Norge. Det sier kanskje litt?

Nå er det bare to intensive uker med jobbing igjen, før jeg vender snuten mot Tana for å møte mine kjære på flyplassen. Jeg gleder meg helt SYKT!!! Nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å få tiden til å gå fortere enn fortest. Vi snakkes! :-)

                                                                     Skrelling av løk

                                                                 Fotballspilling på stranda

                                                          En liten pause under malingen

                                                          Båten Shalom som jeg jobbet på

Mange forskjellige typer båt

                                                             Transporten til og fra båten

Her skal det ut og fiskes

                                                          I lemurenes hjem. Hoppsann!

                                      Litt vanskelig å se, men her befinner verdens minste lemur seg

                                                  Litt bilder fra bilturen hjem til Tombotsoa

                                                   Veiene svinger seg opp og ned fra fjellene

 Mange søte hus langs veien

                                                  Det finnes også ufo på Madagaskar ;-)

Mahajanga, 35-40+

Før vi dro til Mahajanga opplevde jeg flere ting på Tombotsoa som jeg ble mektig imponert over, noe jeg bare må nevne. Ikke nok med stå-på viljen de har, men til og med en elev her som er blind, satte fra seg ''blindestokken'' tok tak i høygaffelen og klatret opp i siloen og lempte ut grovfôr. Jeg har nesten ikke ord!

Jobbingen på fredagsformiddag begynte med møkking i fjøset. Da vi nesten var ferdige ble vi ropt inn for at vi skulle komme inn i fjøset. Her var det ei ku som nettopp hadde kalvet, men etterbyrden hadde ikke kommet ut. Så her måtte vi skylle den ut. Det var egentlig litt ekkelt, men det var jo nødvendig. Den stakkars kua fikk virkelig gjennomgå denne dagen. Hun hadde også en stor byll på låret som skulle stikkes hull på. Jeg trekte meg godt tilbake og dro te-shorten opp over øynene. Plutselig hørte jeg det bare rant fult av gørr på gulvet, akkurat som om noen hadde kastet ut ti liter vann på gulvet. Da jeg hørte dette sprang jeg ut for å trekke frisk luft, noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde, for ikke lenge etterpå kom det en gassisk jente løpende ut og brekte seg på grunn av den forferdelige dampen av den grønne gugga som kua hadde bært lenge på. Æsj!

Så var det å gjøre seg klar til turen. På grunn av at det ikke hadde regnet det siste døgnet var det ikke vann i dusjen, så jeg måtte ut med en femten-liters bøtte og fylle den opp med vann. Deretter var det å gå i dusjen med en kopp og ''dusje'' seg. Så var det tid for å pakke ferdig til den lange reisen nordover. Klokka ett dro vi fra Tombotsoa og til hovedstaden. Her overnattet vi til tidlig lørdagsmorgen. På fredagskvelden satt jeg ute en liten halvtime i shorts, noe jeg aldri igjen skal gjøre etter det har blitt mørkt. Jeg har sinnsykt mange myggstikk som går meg på nærvene. De klør og klør og klør og klør. Det ser nesten ut som jeg har blitt skutt meg hagle på leggene. Man lærer av sine feil!

Klokka ringte klokka tre lørdagsnatta, og jeg var utrolig trøtt. Så var det å labbe seg opp av sengen å gjøre seg klar for den uendelige lange reisen. Da klokka nærmet seg fire gikk vi ut for å vente på sjåføren vår. Etter femten minutter begynte jeg å tenke på om han faktisk i det heletatt mente at han kom klokka fire eller om det var bare tull (han er en skikkelig tullekopp), så jeg bestemte meg for å ringe han. Da jeg ringte han fikk jeg vite at han ikke kom før klokka fem. Så da var det bare å sitte og vente på at han skulle komme. Klokka fem kom han, og vi reiste fra hovedstaden. Bilturen var utrolig lang, varm og intim. Vi var fem stykker i en fulltrappa bil, hvor jeg mesteparten av turen satt i midten. Rundt 600km skulle vi svelge denne dagen på de utrolige dårlige veiene. Oppå fjell, ned i daler, rundt fjell, i kriker og kroker, her og der. Det var heldigvis en god del å se på langs veien, så tiden gikk ikke så alt for sakte. Vi hadde jo også en del stopper, hvor vi blant annet plukket med oss mango og spiste dem som om det skulle være sjokolade. Det er utrolig mange mangotrær langs veien. Etter totalt tolv timer på veien var vi endelig fremme i Mahajanga. Etter den lange turen var vi veldig sultne, så vi dro ut og spiste sammen med connect-gutta Alexsander og Ole, og ettåringen Anne som jobber her. Vi satte oss ned på brygga hvor vi grillet kylling, fisk og okse-kjøtt. Kjempe godt, og ikke minst koselig. Da vi kom hjem igjen var klokka nesten tolv, og jeg var helt kake etter den utrolige lange dagen på hjul. Rart hvor sliten man blir av å reise eller å sitte på rumpa?

Søndagen var det tid for strandliv. Emma, Alexsander, de to gassiske sjåførene og jeg var det som dro av sted til den uendelige lange hvite sandstranden. Det var veldig behagelig å ligge på stranda fordi det blåste litt, så de nesten førti gradene tok ikke livet av oss. Vi kjøpte oss lunch her hvor jeg kjøpte meg fisk med ris. Fisken her nede er veldig god, nesten litt kyllingsmak. Vi lå på stranda fra elleve-tolv tiden til klokka seks på kvelden. Vi bestemte oss for å være så lenge slik at vi kunne se solnedgangen i havet. Men på grunn av noen skyer fikk vi ikke sett det skikkelig, dessverre. Men vi hadde en veldig fin dag på stranden likevell. Den ene gasseren mistet forresten gifteringen sin i sanden, og etter en til to timer med leting fant heldigvis Alexsander ringen hans. Gasseren ble så glad at han hoppet på han og ga han den bamseklemmen. Stakkars, han var vel redd for at kona skulle gå ifra han.. ;-)

Da vi kom tilbake på kvelden begynte vi å lage middag. Vi lagde grillspyd som bedstod av oksekjøtt, paprika, løk og pølser med ris og peanøtter som tilbehør. Kjempe godt! Veldig koselig å lage mat på en liten bålgrill.

Mandagens jobboppgave på formiddagen var å skrelle løk. Ja, du leste riktig. Å jeg som trodde at jeg skulle undervise sju timer i engelsk? Men det var jo helt greit for meg, selv om oppgaven ikke akkurat var så veldig gøy, så går det greit når man er to og kan snakke. Akkurat i det vi fikk pause begynte det et skikkelig drittvær med øspøs og tordenvær. Et ypperlig tidspunkt til å kunne skrive litt om hva som har skjedd i det siste.

Etter pausen ble jeg med å snekret hønsekasser. Så mye saging og hamring har jeg ikke gjort siden jeg var liten og snekret full skogen med trehytter. Kan ikke akkurat skryte på meg at den erfaringen har gjort meg til noen god snekrer, derfor følte jeg meg ganske dom i starten, men etter litt fikk jeg dreisen på saga. Etter snekringen sådde jeg litt før dagens arbeid var ferdig.

Resten av uken aner jeg ikke hva vi skal gjøre. Jeg tørr ikke helt å stole på kontaktpersonen vår, fordi han er en skikkelig tullekopp. Først skulle vi møte opp klokka fire lørdagsmorgen, så skulle vi undervise engelsk i sju timer hver dag, men neida. Må nok bare bli vant til å ta ting på sparke og være innstilt på at planene fort kan endres. :-)

                                                         Mange rare skapninger her nede

                                                                     Ut mot havet!

                                                          Det siste glimt før det ble kveld

                                                           Mange forskjellige dyr i hagen

Oppdatering

Søndagsmorgen var det tid for kirketid sammen med elevene på Tombotsoa. Denne gangen hadde jeg heldigvis en kjole å hoppe i, nemlig den nye ''matros'' kjolen min. Denne kirketuren var jeg forberedt på at det kom til å ta tid, derfor tok jeg med meg vann, tålmodighet og ting å tenke på. Når man sitter i flere timer å hører på et språk man skjønner svært lite av, så flyr tankene. Så hvorfor ikke dele en tanke som føyk igjennom hodet på meg. Jeg begynte å tenke på hva som virkelig er mitt værste mareritt. Etter mye om og men, kom jeg frem til at det må være viss jeg blir ei flue i mitt neste liv, som setter seg fast i et edderkoppnett. GRØSS! Etter tre timer på rumpa nærmet det seg slutten, og elevene fra Tombotsoa skulle synge. Her fikk Emma og jeg være med å synge for alle i kirken. Ikke at det ble så mye synging fra min sin side, men jeg prøvde meg på de få ordene av sangen som jeg husket. Etter å ha gitt penger til kirken kunne vi endelig dra hjem igjen. Nå var vi utrolige sultne, så vi laget middag med en gang. Det samme som forige gang vi laget middag, nemlig ris med grønnsaker.

Etter middagen dro vi ut sammen med noen av elevene. Vi gikk en lang tur ute på bygda hvor vi snakket og hadde det gøy. Det var en koselig tur der vi fikk se mye av landskapet. Vi passerte også en stall hvor det var fem hester som ble sluppet ut i det vi passerte. De løp og lekte seg. Dette synet fikk meg til å savne hestene mine. Etter å ha ruslet langt og lenge måtte vi snu før regnværet skylte oss ned. Vi sprang mye av veien hjem igjen, og akkurat i det vi kom under fjøstaket begynte det bokstaveligtalt å plaskregne. Sykt hvor mye regn det faktisk kommer på en gang. De siste dagene har det forresten regnet veldig mye, men det skal man være glad for fordi det har vært veldig tørt, og bøndene har mistet mye av risåkrene sine på grunn av det. Det negative med regnet er at det er mindre aktiviteter ute. Mer tid til mer usæriøs grubling.

Klokka sju på mandagen var det endelig tid for det jeg har ventet på, nemlig å hoppe i fjøsdressen. Det var veldig godt å begynne å jobbe med dyr igjen. Først ble Emma og jeg fordelt på hver vår gruppe, hvor gruppen min startet med fôringen. Nok en dag hvor jeg fikk se hvordan ting gjøres uten maskiner og andre hjelpemidler. Her ble kun en trillebår brukt hvor vi skulle fôre alle kyra. Mange kuer skulle mettes, det vil si det ble en god del turer med trillebår. Da vi var ferdige med fôringen startet vi med å skrape møkk. Etter to-tre timer med møkkaskraping ble Emma og jeg dratt med for å finne halm. Klokka elleve satte vi oss i lastebilen sammen med en gasser, og kjørte av sted. Etter å ha humpet på veien i tre kvartet kom vi frem. Her var halmen veldig våt og dårlig så vi tok ikke med oss så masse her, derfor ble ikke lasteplanet fult. På grunn av dette måtte vi kjøre videre å lete etter halm. Det er noe det finnes svært lite av her nede, så vi bruke lang tid på å lete. Vi kjørte lenge, parkerte, gikk langt og spurte mange mennesker. Til slutt etter mye leting fant vi endelig en bonde som kunne selge oss litt halm. Her fikk jeg igjen se hvordan ting gjøres uten andre hjelpemidler enn seg selv og et tau. Vi fikk et tau hver, hvor vi la halmen oppå, og strammet tauet godt i rundt, og slengte den på ryggen. Da vi endelig var ferdig med å fylle opp lastebilen, var sjåføren svart borte. Etter at Emma og jeg hadde ventet på sjåføren i rundt en time, begynte jeg å bli gal av alle fluene. Jeg så at takluken på lastebilen var åpen, så jeg klatrer opp og åpnet takluken helt opp. Jeg klatret ned, og klarte akkurat å presse meg igjennom. Hadde det vært kaldt i luften, hadde jeg nok ikke klart det på grunn av stive brystvorter. Så jeg takker for varmen som er her nede, slik at jeg klarte å smette meg igjennom (bare en beskrivelse på hvor trangt det virkelig var). Etter en evighet kom endelig sjåføren, og vi kunne dra hjem igjen. Før vi dro fikk vi høre at vi skulle komme tilbake rundt ett-to tiden, men da vi kom tilbake var klokka blitt halv seks. Etter en utrolig lang dag var vi veldig slitne og ikke minst sultne, for vi hadde nesten ikke med oss mat. Da vi kom tilbake kastet jeg i meg mat, og dro ut igjen. Nå måtte vi dra inn til byen for å ta ut penger slik at vi kunne betale alle regningene våre. På grunn av at det var så sent og at vi var slitne bestemte vi oss for å ta bussen. Da vi ankom byen var det allerede mørkt. Etter å ha vært å gjort opp for oss på forskjellige steder sprang vi til butikken, hvor vi rakk det akkurat før den stengte. Vi snappet med oss litt mat og sprang ut igjen. Da vi kom til busstoppen var det ingen busser der. Vi ventet en stund, men ingen buss kom, derfor tok vi en tuck-tuck helt til Tombotsoa. Ei mil på en liten moped-taxi. Annerledes men koselig.

På tirsdagen hoppet jeg i fjøsdressen igjen. Etter å ha møkket møkk i ett par timer holdt jeg på å koke over, så jeg stakk inn for å skifte. Etter møkkingen skulle vi ut å ''klippe'' plenen. Mens noen hadde en liten håndljå, brukte jeg kun hendene. Jeg har aldri klippet plenen for hånd før. Veldig rart, og ikke minst kjedelig, men kjedelige ting må også gjøres. Klokka tolv fikk vi pause, og da var det å kaste i seg mat, så hoppet jeg på sykkelen og dro inn til byen for å betale lærerinnen vår. Da jeg kom tilbake startet arbeidet igjen. Nå var det fôring som skulle gjøres. Jeg hoppet i siloen og lempet ut ensilage med hendene, mens to andre lempet det i trillebår og trillet frem og tilbake. Etter en timestid kom det et utrolig regnvær. Vi sprang inn på låven, hvor vi her hadde høykrig mens vi ventet på oppholdsværet. Da regnet sluttet gjorde vi ferdig arbeidet, og vi gikk inn for å ha litt teori. Det var litt morsomt, for jeg skjønte litt av hva læreren snakket om. Da klokka passerte seks var vi ferdige med dagens arbeid. Etter en lang dag med mye arbeid var jeg veldig skitten og ekkel, men det fristet lite å gå i den iskalde dusjen når jeg selv var iskald, så jeg dro ut å tok en løpetur på banen. Etter å ha blitt varm var det å løpe inn og hoppe i den kalde dusjen, som ikke ble fult så kald likevell. På kvelden gjorde jeg litt gassisk, før det ble å hoppe i bingen.

Etter å ha prøvd ut jobbingen her nede, så begynner jeg virkelig å tenke på hvorfor vi nordmenn stresser hele tiden? Her nede har de nesten ingen hjelpemidler, men likevell tar de seg god tid, er sosiale og har det gøy mens de jobber. Bøndene hjemme i Norge derimot, har robotfjøs, en haug med masse hjelpemidler, og likevell er de utrolig stresset. Man skulle jo tru at det var stikk motsatt. Gasserne er veldig sterke, flinke og ikke minst effektive. Jeg liker bøndene på Madagaskar. De er sosiale, har god tid og så lenge jobben blir gjort i løpe av dagen, så er det jo ikke noe å stresse over. Det viktigste her er godt selskap, og det er jeg helt enig i. Ikke noe er bedre enn å være sosial under jobbingen. Koselig!

Jøss, nå er det faktisk bare en måned til jul. Jeg har ikke gledet meg så mye til jul siden jeg var liten! :-D

I dag var det nok en dag med møkking og ''plenklipping'' for hånd. Litt kjedelig arbeid, men med godt selskap går tiden fort, og plutselig var klokkka elleve og det var tid for pause.

I pausen ble jeg med guttaboys for å spille fotball (ja mamma, jeg passet på kneet! :-) ). Å spille fotball sammen med afrikanske gutter er noe annet enn å spille for Søya (ikke frekt ment). Jeg har ikke følt meg så dom siden jeg fikk motorstopp på City Syd og måtte skubbe den lille svarte blekkboksen i tights og høyhelte i 20 minus. Men siden ingenting er rart eller domt her på Madagaskar så er det ikke noe å bry seg om. Selv et løpende høygravid troll hadde nok ikke vært rart på fotballbanen, med andre ord, bare snille og positive mennesker. Jeg stor trives på Tombotsoa. Det er alltid noe som skjer med både mennesker og dyr noe som jeg er veldig glad for siden jeg er en rastløs person.

I kveld har vi blitt bedt på middag sammen med lærerne på Tombotsoa, og fire andre nordmenn som kom for et par dager siden. Det skal bli godt å få i seg litt skikkelig mat kjenner jeg. Havregryn, ris, grønnsaker, kavring, frukt, kaffe og vann, joda det funker det også. Alt går jo i en god gris! ;-)

På fredagsettermiddag reiser vi til Tana hvor vi skal være til tidlig lørdagsmorgen. Da går turen videre helt til Mahajanga. 16 timer med bil er noe jeg ikke ser så veldig frem til, men forhåpentligvis så ser vi en del av hva Madagaskar har, fra veien av. Vi skal være i Mahajanga en uke hvor vi skal lære barn engelsk. Sju timer fra mandag til fredag. Det blir nok litt av en opplevelse og ikke minst en utfordring. Håper å få tid til litt strandliv, siden vi skal på nord-vest kysten. Mahajanga er kjent for å være en veldig varm plass, med 40 pluss og oppover. Det skal bli godt å komme seg til et varmere sted, for som jeg nevnte tidligere har det vært veldig regnfult og ''kaldt'' her i det siste. (Beklager for alle skrivefeilene)

Ha ei fin førjulstid hjemme i Norge, så snakkes vi når jeg ankommer varmere strøk! :-)

                                                     

 

                                                                 Litt av fjøset (løsdrift)

                                                               Uendelige lange risåkrer

                                          Veldig skeptisk på å kjøre over denne brua med lastebil

                                                       Et lite barn med et alt for stort ansvar

                                                                    ''Å, se en hviting!!!''

                                                                På leting etter halm

Lastebilen fullasset med halm

Amish?

Da har jeg tatt turen inn til byen for å oppsøke nettet. Nå blir det litt oppdatering om hva som har skjedd de siste dagene, og ikke minst tilbringe litt tid på skype hvor jeg håper å få snakke med familien??

På onsdagen var det tid for å pakke på nytt, og forlate nok en plass her på Madagaskar. Vi pakket, gjorde vårt ''siste'' på dataen, spiste opp brødet som hushjelpen hadde laget og ikke minst sagt ha det bra til våre nye venner. På ettermiddagen ble vi kjørt ut til vårt nye hjemsted, landbruksskolen Tombotsoa. Da vi ankom fikk vi tildelt hvert vårt rom hvor vi deler bad. Etter å ha hilst på noen av elevene, pakket ut og pustet ut litt, satte jeg meg ned i sengen. Mange tanker svirret rundt i hodet på meg da. Hva er det jeg egentlig holder på med? Nå kunne jeg ha vært hjemme og gått på ski, mens i stede sitter jeg alene på et internatrom på andre siden av jordkloden fra Norge!!. Men det er jo dette jeg har lengtet så kjært etter, og virkelig sett frem til. Jeg var så så klart klar over at det ikke bare kom til å være fryd og gammen. Men men.. For å gjøre meg selv en kjempe tjeneste så ser jeg aldri opp i taket, for der befinner det seg kjempe edderkopper! De er sinnsykt store! Det ble en tidlig kveld, selv om det var vanskelig å få sove med tanke på hva som befinner seg i taket. Men med min trofaste sykkel (som har vært flink til å holde på lufta i det siste), ved siden av meg sovnet jeg om sider.

Torsdagen våknet jeg i fire tiden, da det allerede var noen av elevene som var oppe og spilte spill og jobbet på tunet. Jeg presset igjen øynene for jeg hadde ett par timer igjen å sove på. Da klokka ringte litt over seks sto jeg opp og spiste frokost, som bestod av ''grove'' rundstykker som vi fikk fra noen nordmenn før vi dro til Tombotsoa. Så ventet dagens jobb. I dag skulle vi vanne plantene rundt om kring på gården. Vi fikk hver vår 10liters vannkanne og satte i gang. Etter tre timer med kilometer på kilometer og litersvis med vann fikk vi en ny oppgave. Her skulle vi samle jord oppi små poser, som de senere skal plante i. Jeg hadde også med meg en liten skrivebok under jobbingen, så jeg kunne skrive ned alle de nye gassiske ordene som jeg lærte. Lærer iallfall mange nye landbruksord. Da bjella ringte litt over tolv, var det tid for lunch. Jeg var veldig spent på hvordan måltidet ble. Vi fikk tildelt hver vår tallerken, skje og kopp. Lunchen bestod så klart av ris og noe alla ''fårikål'' bare at det var oksekjøtt. Etter måltidet ble Emma og jeg enige om at vi heretter skal kjøpe mat, og lage selv. Det var godt, ikke noe med det, men jeg tror ikke magene våre er helt inn i den gassiske kulturen enda. Så for å være på den sikre siden så dro vi ut på markedet og kjøpte oss mat.

Fra klokka to til fem hadde vi gassisk. Disse timene gikk bedre enn hva dem gjorde på mandagen, heldigvis! Men jeg kjente det ganske godt i hodet etter tre timer med gassisk og ikke minst en hel dag ute med kun gassisk som kommunikasjon. Lærerinnen tok forresten med seg kjolen som hennes venninne hadde sydd til meg. Så her får dere se hvordan den ble. Dette var jo bare en test, så kjolen er helt enkel og grei.

Torsdagskvelden gikk jeg ut på løpebanen som skolen har for å lufte meg litt. Det var utrolig digg å være ute uten at noen andre i hele verden skulle i det hele tatt bry seg! For en ubeskrivelig følelse! FRIHEET! Jeg la meg på fotballbanen og tittet opp på himmelen. Tordenværet i det fjerne, ukjente stjerner og den ''oppned'' nesten fulle månen har aldri før vært vakrere! Med andre ord, en veldig fin dag.

Natt til fredag kom det alle bøndene har ventet lenge på, nemlig regnet. Det øste ned i bøtter og spann. Da var det veldig koselig å ligge i sengen, tørr og varm.

På morningen startet dagens jobb, hvor vi skulle lage en hekk. Først ''pløyde'' vi for hånd med spade. Deretter klipte vi grener fra hekken som stod ved siden av og satte grenene nedi den nypløyde jorda. Får nesten litt amish følelse av å være her, noe jeg synes er ganske koselig. Da vi var ferdige med hekken syntes jeg det ble et bra sluttresultat. Det var verdt svetten, blemmene i hendene og ikke minst en del hyling etter å ha sett en haug med store(!!) edderkopper i trærne. Etter jobbingen skulle vi ha våre tre siste timer med gassisk. Vi skulle egentlig ha en uke til, men siden vi allerede har startet med jobbingen skal vi bare gjøre gassiske oppgaver neste uke. Jeg må si det har gått fort med fem uker gassisk. Har lært veldig mye på kort tid, så nå er det bare få det inn i hodet og praktisere det. Etter timen lagde vi oss middag. Det jeg ikke har nevnt tidligere er at Emma og jeg fikk tildelt en gass på rommet hvor vi kan lage oss mat. Så i dag lagde vi vår første middag på gassen. Får litt friluftsliv følelse.

På kvelden var vi med på kor, hvor de gassiske elevene øvde seg på en julesang som de skal synge til jul. Det var i grunn ganske koselig å sitte å høre på. Kjenner det er godt å komme seg ut blant ungdommer hvor vi får praktisere språket, og ikke minst være sosiale med mennesker på vår egen alder.

Så langt i dag har det ikke skjedd så veldig mye. Været var veldig fint på morningen, så vi spaserte til byen hvor vi nå sitter på nettet. Nå har ettermiddags været begynt, så da blir det vel regn resten av dagen? Siden vi først er i byen blir det vel å kjøpe seg en middag før vi vender snuten hjem. :-)

Nå er det forresten bare en måned og en dag til mine kjære fra Norge kommer! Ååh, jeg gleder meg!! :-D

                                                                       Jobbing pågår

                                                        Litt av utearealet på Tombotsoa

                                                     De sterke gutta pløyer siste stykket

                                                     Her er dagens jobbresultat av hekken vår

                                                          Emma setter ned de siste grenene

                                                  Lager middag (med gode og varme klær!!)

                                                        Ris og grønnsaker (Vary misy ànana)