Eventyret starter

I går hadde vi vår første arbeidsdag på landbruksskolen Tombotsoa. Kvart over sju syklet vi av sted og ut mot det som nå skal bli vår nye hverdag. Vi hilste på rektoren hvor vi hadde en liten samtale, og etter bare noen minutter snakk på rektorskontor ble vi kastet ut i arbeid. Vi fikk hver vår spade hvor vi gikk sammen med en liten gruppe andre studenter fra skolen, og ut mot åkeren. Da vi kom frem stod det to kuer med henger og kusk på åkeren klar til bruk. Dagens oppgave var å spa gjødsel oppi hengeren, så å kjøre den 50 meter og spa den ut igjen. Dette gjorde vi x-antall ganger, og etter et par tre timer med arbeid og utveksling av noen gassiske, franske, engelske og norske ord var vi ferdige med første økt. Siden vi skulle ha gassisk etter lunch, syklet vi tilbake til byen hvor vi gikk rett til time. Både Emma og jeg var slitne etter å ha syklet to mil turretur og ha vært ute i varmen og gjort fysisk arbeid, noe som vi ikke er så vant med for tiden. Dette påvirket da den gassiske timen. Uff, av og til skjønner jeg ikke hvor lærerinnen får all den positive energien ifra, men det er godt at hun tar det med et smil selv om studentene er slappe som noen våte svamper. Det positive for lærerinnens skyld, var at jeg plutselig så en stor edderkopp kravle på veggen ved siden av meg. Jeg hylte til og sprang ut. Da måtte lærerinnen gjøre akkurat som min bestefar gjør før jeg går ned i stallen. Nemlig frem med kosten. Da de ropte meg inn igjen var det en stor og flat edderkopp som lå på gulvet. ÆSJ! Men uansett: Maty ny hala (død er edderkoppen). Etter den evige lange timen dro vi ut og spiste sammen med noen andre nordmenn, deretter ble det tidlig kveld. Det tar på å arbeide som de gjorde i gamle dager. Ha det bra teknologi, hallo menneskelig arbeidskraft. :-)

I dag da jeg våknet var jeg skikkelig støl i ryggen etter gårsdagens arbeid, noe jeg tar positivt. Vi begynte dagen med en time teori, og etter timen skulle lærerinnen vår ta oss med til to steder. Vår først stopp var på et barnehjem. Her fikk vi hilse på noen av de foreldreløse barna, hvor vi lekte og delte noen gassiske ord. Det var moro å være barn å leke litt igjen. Etter barnehjemmet skulle vi dra til den blinde skolen som de har i byen. Dette kjente jeg at jeg grudde meg litt til, fordi jeg ikke visste helt hva som ventet meg. Da vi kom frem snakket vi litt med rektoren, deretter visste sekretæren oss rundt om på skolen. Den første klassen vi besøkte var de yngste blinde barna som er rundt 5-6 år. Dette inntrykket satte virkelig spor. Helt ærlig syntes jeg det var vanskelig å se dette. De hadde det veldig bra, ikke noe med det, men å se så små barn som er blinde gjorde veldig sterkt inntrykk på meg. Det var også en god del albinoer der. Men jeg ble glad av å se hvor mye de lærte og hvor flinke de var på skolen. Tross situasjonen så var disse barna/ungdommene utrolig positive og livsglade. Når jeg ser og opplever slike ting så tenker jeg, hva er det jeg egentlig klager på? Nok en opplevelse som satte spor og tanker i sving.

Da vi kom tilbake ventet vår siste gassiske middag med hushjelpen, for i morgen skal vi flytte til Tombotsoa hvor vi skal tilbringe nesten alle dagene frem til jul. Det var veldig trist å ta farvell med hushjelpen, for hun har virkelig varmet våre hjerter. Dette har egentlig vært en litt vemodig dag, for flere av nordmennene som har bodd her i det siste, har dratt videre og hjem til Norge. Det er egentlig litt vanskelig å sette følelsene på de stedene de hører hjemme fordi det er så mange følelser ute og flyr. Hjemlengsel, kultursjokk, nye og gode venner man sier ha det til, inntrykk som setter spor, osv. Men dette er vel noe som kommer til å komme og gå det neste halvåret, så jeg får vel bare gå på autopilot noen ganger.

Foresten, da jeg gikk en tur i gatene på søndagskvelden så jeg en juleplakat som hang over en butikk. Kan ikke akkurat si at jeg fikk julestemning. Jeg er spent på å se om jeg i det hele tatt kommer til å få det i år? Men jeg gleder meg til å få besøk. Hurra! :-D

Kneet har også blitt mye bedre, så det var nok bare litt mørbanket etter landingen. Og takk for det!!

Nå vet jeg ikke hvordan internett forbindelsene på Tombotsoa er, men vi skal uansett bo på internatet noe som betyr at det kommer til å skje noe hele tiden. Derfor blir det vel ikke så mye blogging og tid på dataen fremover? Men jeg har heller ikke reist ned hit for å så sitte foran dataen. Nå gleder jeg meg sykt til å komme meg ut ifra den norske standaren og ut til den gassiske. Har på følelsen at det er nå eventyret begynner.. :-)

Kos dere hjemme i Norge! <3