Hurra! Gratulerer med farsdagen!! :-)
De siste dagene har vært litt vanskelige, om jeg skal være helt ærlig. Jeg tror jeg har fått mitt første skikkelige kultursjokk? På fredagen var jeg ute alene på en lang spasertur. I løpet av turen møtte jeg mange mennesker, blant annet mange mannfolk som prøvde og stoppe meg. Når man er alene skal man helst bare gå videre uten å svare dem, for å unngå en samtale siden man ikke vet hvilken type person man møter på. På tur hjem møtte jeg på en mann som overhodet ikke aksepterte at jeg ikke svarte han på spørsmålene han stilte. For det første så skjønte jeg ingenting, og for det andre så var det skummelt siden jeg var alene. Da jeg bare gikk videre og overså han ble han så irritert at han kasta en stein på meg. Heldigvis for meg så traff han meg ikke skikkelig, men det var uansett veldig ubehagelig! Jeg synes det er vanskelig å få så mye oppmerksomhet hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange ganger mannfolka har grabbet tak i meg, og tatt et skikkelig tak i rumpa på meg? Det er ikke alltid like lett å holde knyttneven tilbake, men det beste er vel å puste inn og gå videre?
Det er en ting jeg lurer på, og det er hvordan skal jeg reagere på alle tiggerne? På lørdagen hadde jeg en opplevelse jeg syntes var vanskelig å takle. Da jeg gikk ute på gaten kom det en dame bort til meg hvor hun tigget og ba alt hun klarte. Jeg prøvde bare å gå videre, men hun nektet å gi seg. Hun hang på meg som en klegg. Da jeg stoppet opp, ba hun så kjært om jeg kunne gi henne klær, mat eller penger. Når man er i den situasjonen så er det veldig vanskelig å vite hva man skal gjøre. Jeg har egentlig bare lyst til å sette meg ned og gråte. Alt virker så håpløst.... Viss jeg fortsetter videre får jeg så dårlig samvittighet fordi jeg føler meg så grådig, men viss jeg gir f.esk. penger kommer ALLE stormende bort. Jeg kan jo ikke bare gi til en eller, det er jo iallfall urettferdig. Uff, nei dette er skikkelig vanskelig.. Hjelp! Jeg er så langt hjemmefra!!Som den store klabben jeg er så har jeg så klart vært uheldig. Da jeg skulle stå litt på hendene, noe som jeg gjør ganske ofte, gikk det plutselig ikke helt som planlagt. Farten ble litt for stor i det jeg skulle satse, og jeg gikk i rundt og landa på kneet, hvor det fikk en liten vridning. Nå håper jeg for all del at det bare er forslått og at jeg ikke har revet opp skaden jeg hadde før operasjonen..
Det har ikke bare vært negativt eller da. Lørdagsmorgen hadde jeg tennistime, noe som var veldig gøy. Jeg har også fått prøvd ut nye ting, som det å gå på en gassisk do hvor det bare er å sette seg ned å håpe på å treffe. På grunn av lukt og en haug med edderkopper så går det fort og gæli. Jeg har også fått prøvd å ''kjøre'' en pousse pousse. Det var kult å få prøvd det. Herlighet for en kondis disse karene har!!
Beklager, dette ble et negativt innlegg.. Men man må ha nedturer for deretter å ha oppturer. :-) .. Dessuten er det vel sunt å få det ut?
Jeg blir iallfall godt kjent med meg selv nå når jeg må stå på helt egne ben så langt hjemmefra. Det er mange ganger jeg blir overrasket av meg selv, hvordan jeg reagerer på ting. Dette kan nok bli et spennende år hvor jeg virkelig får blitt kjent med meg selv.
hei Lisabeth, ja det e vanskelig å venn sæ te de tingan som du beskriv, det e ikkje bare bare førr ei jenta å gå aleina der nere.... du må kanskje prøv å gå sammen me nån du kjenn, det e enklar då:)
SvarSlettEllers så får du ha en fin dag å kos dæ i varmen:)
Billehilsen fra Ulf
Kjære jenta mi, tankevekkende innlegg,men den ståpåjenta du er går det nok bra skal du se...Ta godt vare på deg selv,STOR bestemorsklem
SvarSlettEr glad du deler sånt med oss! Blir litt tankevekker, og er sikkert ikke enkelt å være der å oppleve det på nært hold. Ikke gå så alt for mye alene da, kjære deg. er redd for deg, vettu <3
SvarSlettKjære lille! Deilig å sette seg ned(i en travel folkehøgskolehverdag) og lese om dine opplevelser, erfaringer og ikke minst se bilder! Jeg savner deg masse, det vet du! Ta vare på deg selv, dette her fisker du kjempebra! Stor god klem fra en stk lykkelig Signe:)
SvarSlettHei. Er så koselig og lese om hvordan du her det =) Hvordan ble kjolen?? =)
SvarSlettSkjønner deg veldig godt. Selv stengte jeg med inne på den Norske skolen i nesten uke... (Og er det noe trøst, så er det bare i Antsirabe og i Tana at tigging er utbredt i så stor grad. (Som jeg erfarte vertfall))Men jeg kan egentlig bare si at det eneste som hjelper, er å gå ut og møte folk. Oppsøke steder der det skjer noe positivt. Se det som er bra med menneskene i Antsirabe.. eller som dere har vært veldig flinke til (imponert), å gå lange turer. Kom seg litt ut av byen.. Der er ikke folk så vanskelige. Ha med litt godteri en gang du er på langtur, og gi til ungene (litt diskre, ellers så kommer hele landsbyen:P). Du blir glad, og de blir glad.
En annen ting som jeg brukte og gjøre, (vet ikke om det er helt etter boka, men det føltes bedre...) var at når jeg f.eks. var på pizza resturang, og fikk rester til overs, så ta det med og gi til pousse pousse sjåførene =) De blir glade =) Og så hendte det jeg ga litt penger til unger som lå og sov på gata. (Gi uten at de tigger på en måte...) Men det er jo vanskelig da, for en føler seg jo litt ovenpå... Men i bunn og grunn skal du jo leve med deg selv oppi alt dette, så følg hjertet ditt du, så tror jeg det går bra, selv om det er litt vanskelig...
Tusen takk for all støtten dere gir meg. Det varmer! :-)
SvarSlettHjertelig takk for tipsene, Miriam. Så langt har jeg også erfart at det hjelper å gå ut og langt utenfor byen for å lette på tanker og følelser, og ikke minst gjøre noe annet enn å gro fast på den Norske skolen. Hehe, ja vi har delt ut litt godteri, og heldigvis har vi ikke blitt oppdaget av alle barna, så vi kom oss helberget fra dem. :-)
Oi, det var smart. Dette rådet skal jeg følge. Takk!! Ja, det har du helt rett til. Det er så mye mer "moro" å gi når de ikke tigger, selv om som du beskrev det, at man føler seg litt ovenpå. Tusen takk for alle tipsene, Miriam. Dette kan nok hjelpe, og det er godt å få råd fra en som har erfaring med dette. Dette setter jeg pris på å få høre.
Kjolen er straks ferdig, så jeg gleder meg til å se sluttresultatet. Skal vel legge ut et bilde av den når den blir ferdig, så dere får se hvordan den ble.
Igjen, tusen takk for all støtten jeg har fått. Utrolig glad i dere! Stor og varm klem fra Madagaskar! <3
Knall innlegg, Lisabeth! Livet går opp og ned, og det er så lett å være ærlig om det som er bra, og bare dysse ned det som ikke er så bra... Og så svinger det liksom enda mer både opp og ned når man er langt borte hjemmefra!
SvarSlettHvor traff du fyren som kasta stein på deg?! Fytti! Folk er som regel greie synes jeg men det tar jo kaka! Vi fikk oppmerksomhet så det holdt vi også, og selv var jeg jo både "lava be" og "geza" (det var kommentarer som ble slengt like ofte som "vazaha"), så de turte vel ikke å gjøre noe særlig :P Jeg blir en smule sint her jeg sitter, det var så til de grader unødvendig.
Prøv å stå mest mulig på egne bein du (med andre ord ikke hender). :P
Tusen takk, Helene! Ja, det var en litt vanskelig tid. Veldig glad jeg er ferdig med første store nedtur, så jeg vet hva som venter meg på neste?
SvarSlettJeg traff han på landeveien her i Antsirabe. Ja, jeg ble veldig overrasket over hvordan han reagerte, fordi det er jo som regel bare snille mennesker å møte. Uff, stakkars deg. Kan ikke akkurat si at de sparer på ordene sine. Men du er en sterk person, Helene, så du klarte det nok fint tenker jeg? :-)
Hehe, ja jeg skal prøve å stå på beina! :-D
Tusen takk for kommentaren, Helene! <3